F°
Migranten: Endre Ruset
I neste uke, før skiflyvnings-VM i Harrachov, gir Flamme ut boksingelen Noriaki av Endre Ruset. En samling haikus til og om den japanske skihopperen Noriaki Kasai – som ble eldste olympiske medaljevinner under lekene i Sotsji, da han tok sølv i stor bakke, 41 år gammel. Kasai har flydd verden rundt med skiene sine, vi snakker litt med Endre om hans bevegelsesmønster i denne nye spalta.
FF: Du flytta hvorfra og til og når?
ER: Flyttet fra hjembyen Molde til Darbu i Buskerud da jeg var 17 for ett år. Til Bergen da jeg var 20 år. Da jeg var 22 bodde jeg ett år i Dublin. Så tilbake til Bergen igjen. I 2006 flyttet jeg fra Bergen til Siena i Italia og bodde der i et halvt år. Så dro jeg til Sligo på vestkysten av Irland og bodde der i et halvt år. Flyttet så tilbake til Oslo. Bodde fire måneder som sigøyner i 2008, da jeg gikk Norge på langs. Nå er jeg i Oslo igjen.
FF: Tenker du at du har flyttet for godt?
ER: Jeg synes Oslo er verdens beste by. Helt seriøst. Kommer sikkert til å flytte snart. Men håper jeg alltid ender tilbake i Oslo. Har lyst til å gå jorda rundt, men må få skrevet en bestselger først, så jeg har nok penger.
FF: Hvilken av stedene er hjemme?
ER: For meg er Oslo hjemme. Og litt Molde selvsagt. Liker å dra hjem på korte besøk og gå i fjellene.
FF: Har det fått noe å si for skrivinga di at du flytter rundt?
ER: Jeg var veldig klar for å flytte da jeg var i tenårene, fordi jeg følte at det jeg holdt på med, lese og skrive dikt og slikt, tilhørte andre steder enn Molde.
FF: Hadde du blitt forfattere også om du hadde sittet stille og blitt?
ER: Det kan hende jeg hadde blitt forfatter om jeg fortsatt ble igjen i Molde ja. Den første boka skrev jeg jo der. Men jeg hadde nok blitt en mye mørkere og skarpere forfatter, og hadde garantert aldri kommet til å smile på et forfatterportrett igjen.
FF: Har du/ kommer du til å skrive om hjemstedet?
ER: Jeg har forsøkt å skrive om hjemstedet mitt. Men jeg tror ikke det er noe der for meg å skrive om. Det betyr altså ikke at det ikke finnes noe å skrive om Molde. Men jeg får det ikke til. Kanskje en gang. Evighetsprosjektet mitt, fotballoppvekstromanen, Solskjær svever over vannet, er vel det nærmeste jeg kommer, men det handler mindre og mindre om selve Molde.
FF: Er det mulig at/ planlegger du en retur i løpet av livet?
ER: Jeg kommer aldri noensinne til å flytte hjem til Molde. Men jeg elsker byen. Av hele mitt hjerte. Særlig fotballaget.
Relaterte artikler
-
Fernando Pessoa sa i sin tid at med mindre man er kronisk sengeliggende fins det alltid en grunn til å emigrere. Og med det i mente tar vi en liten prat om emigrasjon (og skriving) med Anders Bortne som ga ut romanen Karikaturen for bare noen uker siden.
FF: Du har flyttet fra og til og når?AB: Jeg flyttet fra Ålesund 2. januar 1994. Da dro jeg til Bergen først, var der i seks år, så til Volda et par år og så til Oslo, hvor jeg har bodd de siste tolv årene.
FF: Tenker du at du har flyttet for godt?AB: Ja.
FF: Og hvilken av stedene er hjemme?AB: Oslo er hjemme nå.
FF: Har det fått noe å si for skrivinga di at du flyttet?AB: Ja. Steder er grunnleggende når en skriver. Da hjelper det å forlatt et sted. Og å ha kommet til et nytt. Med mindre du heter Olav H. Hauge, da.
FF: Hadde du blitt forfatter også om du hadde blitt?AB: Nei. Da hadde jeg gjort noe annet. Jeg ble forfatter først da jeg kom til Oslo. Jeg vet ikke om det har noe med flyttingen eller stedene å gjøre. Men slik er det.
FF: Har du/ kommer du til å skrive om hjemstedet?AB: Ja, jeg har brukt hovedstaden masse i den siste romanen min, og også tidligere bøker. Den første boka mi fant sted i Bergen, selv om den ble skrevet tre år etter at jeg var flyttet til Oslo. Det litterære jeget flytter alltid tre år etter, merkelig det der.
FF: Er det mulig at/ planlegger du/ en retur i løpet av livet?AB: Tilbake til start? Aldri.
-
Det fins knapt en mer utslitt og samtidig slitesterk metafor som hjemmet. Å komme hjem. Å dra bort. Emigrere. Bosette seg. Finne ut av alt på nytt. Og alt man kan gjøre med vegger og tak. Det tar ikke slutt. Og det kommer neppe til å gjøre det. Vi snakker med forfattere om flyttemønsteret deres – og hussistuasjon kontra skriving. I dag: Anna Kleiva, som snart er aktuell med sin andre skjønnlitterære utgivelse Vårar seinare.
FF: Du har flyttet fra og til og når?AK: Hm. Sist gong eg flytta frå ein kommune til ein annan og tok med meg alle tinga mine og tenkte at no flyttar eg, var vel då eg flytta til Oslo hausten 2012. Før det hadde eg vore eit halvår på Vinstra, der eg er vaksen opp, og før det eit halvår i Paris, og før der igjen budde eg i Bergen, så det var Bergen eg flytta frå.
FF: Tenker du at du har flyttet for godt?AK: Nei.
FF: Hvilket sted er hjemme?AK: Heime er framleis Vinstra. Huset der eg er vaksen opp, skogen rundt, «sentrum», og fjellet, særleg Gålå (bildet over), sjølv om det ligg i nabokommunen. Bergen var også heime, men Oslo har ikkje blitt det heilt enda. Eg brukar lang tid på sånt.
FF: Har det fått noe å si for skrivinga di at du flyttet?AK: Ja. Eg trur alle flyttelassa mine har påverka skrivinga; stadane i seg sjølv, og det å bryte opp. Både til Bø og Bergen reiste eg for å gå på skriveskule, så der heng skriving og flytting tett saman.
FF: Hadde du blitt forfatter også om du hadde blitt?AK: Eg hadde heilt sikkert skrive uansett kor eg var. Men dersom eg f.eks. hadde blitt på Vinstra, er det ikkje sikkert eg hadde sendt tekstene mine ifrå meg. Jo, eg trur det. Men det er heilt usannsynleg at eg hadde blitt! Eg er ein flyttar.
FF: Har du/ kommer du til å skrive om hjemstedet?AK: Ja, eg må vel seie at eg har skrive om heimstaden, altså Vinstra, i den nye boka. Heimekjensla mi på Vinstra handlar mykje om landskap, vegetasjon ... altså naturen. I Vårar seinare kjem Vinstra-landskapet tydeleg fram. Og ein del av kulturen også, det var vel delvis poenget.
FF: Er det mulig at/ planlegger du/ en retur i løpet av livet?AK: Ein retur, altså å busette seg 1) i Bergen: det kan hende, 2) på Vinstra: det trur eg er ein utopi, men døra står på gløtt.
(Foto av Anna Kleiva: Yngvild Gotaas Torvik)
-
Jack Kerouac skreiv en gang: «En dag skal jeg finne de rette orda, og det skal være enkle greier.» Eller noe i den duren. Og det er litt den følelsen vår kjære T-dog, Terje Thorsen, gir deg når han snakker om hjemstedet sitt, eller: alle hjemstedene sine – og blant dem: hjembyen: Lillehammer. At han en dag skal tilbake, kanskje, men ikke for å markere noe, verken for seg selv eller andre, det kommer til å bli enkle greier. En plutselig biltur, en plutselig dag. Et raskt blikk i sladrespeilet: der var jeg visst igjen.
FF: Du har flyttet fra og til og når?TT: Lillehammer, Hamar, Bø, Stovner, Majorstua, Frogner, Sagene, Tøyen, Torshov og Grønland. De fire første i 1986.
FF: Tenker du at du har flyttet for godt?TT: Jeg sier som Stephen King: «There came a time when you realized that moving on was pointless. That you took yourself with you wherever you went.»
FF: Og hvilken av stedene er hjemme?TT: Der biblioteket mitt er, kanskje?
FF: Har det fått noe å si for skrivinga di at du flyttet?TT: Ja.
(Prøv å fatte deg i korthet, a, Thorsen! – red.anm.)
FF: Hadde du blitt forfattere også om du hadde blitt?TT: Veit ikke om jeg hadde blitt noe som helst om jeg hadde blitt – eller om jeg har BLITT NOE nå heller.
FF: Har du/kommer du til å skrive om hjemstedet?TT: Ja, dessverre er det umulig å unnslippe seg sjøl i skrift. Kanskje jeg skriver om det for å slippe å flytte tilbake?
FF: Er det mulig at/ planlegger du/ en retur i løpet av livet?TT: Nja, innimelom kjøper jeg lokalavisa på lørdag. Hvis nostalgien overmanner meg. Men å flytte tilbake til LHMR? Det må vel bli den dagen saldoen skal gjøres opp - den endelige balanseringa av kontoen, tror jeg Joseph Conrad kaller det.