Midt i veien

benytt andre siden

Da jeg levde på åttitallet fantes bandet The Pretenders et sted i min kulturelle periferi. To ting stakk seg ut: luggen til frontfigur Chrissie Hynde og en singel fra 1984 som heter Middle of the road. Jeg var litt redd begge deler. Men mest singelen. Som hver gang jeg hørte den gjorde det ettertrykkelig klart for meg at det fantes i alle fall en, men sikkert tusenvis, av eksistenser jeg aldri kom til å forstå. Rett og slett. Jeg likte sangen, men jeg kom ikke innpå den. Den var ikke for meg. En følelse som jeg senere i livet kunne sammenligne med å sitte på rommet mens jeg hører naboens fest gjennom veggen. Sikkert fabelaktig, men ikke for meg. Og dette tenker jeg på en torsdag i august da jeg forsøker å forsere fortauene i Oslo sentrum. Som først vil ha meg over på dén siden av veien, så den andre. Ikke her, er du snill. Kryss over, vennligst. Kanskje jeg skulle gått midt i veien, var tanken som satte meg på sporet. Som fremkalte gitarspillinga til James Honeyman-Scott og den nevnte luggen til Chrissie Hynde. Kanskje jeg skulle synge som hun gjorde da hun tok til veibanen: «The middle of the road is trying to find me/ I'm standing in the middle of life with my plans behind me». Mer treffende i dag, en den gang. «I got a smile for everyone I meet/ As long as you don't try dragging my bay/ Or dropping the bomb on my street». Som også rammer langt hardere nå enn for 21 år siden. Det er jo en ting vi er blitt redd for skal skje: ei bombe i bybildet et sted. Sistelinjene går sånn: «I'm not the cat I used to be/ I got a kid, I'm thirty-three». Så ble man tidlig den gangen også. Og fulgte, som de aller fleste av oss gjør, den gjenkjennelige skiltinga til den gjenkjennelige eksistens. Utdanning den veien. Jobb opp der. Barn til høyre. Ektefelle til venstre. Hus og hjem og hage rett fram. Så vær nøye med hvor veibanen lokker deg utpå. Ikke ta all skiltinga for gitt.

Relaterte artikler