F°

Middagspause i helvete

Oslofolk med sans for eksistensiell svimmelhet hadde et luksusproblem onsdag kveld. På Mir spilte Brooklyn-duoen High Places, på Nationaltheatret var det urpremiere på En vanlig dag i helvete, Ole Anders Tandbergs dramatisering av forfatterskapet til Tor Ulven. Både Ulven og High Places er blitt kalt «primitivister». Begge dveler ved menneskets litenhet under stjernelyset. «Out in the desert your thoughts are as clear as the stars/ You feel golden/ You're billion year old carbon», synger vokalist Mary Pearson, og Ulven kunne sikkert ha nynnet med (skjønt i sin sjenanse ville han trolig ha foretrukket å fordreie stemmen v.h.a. Auto-Tune, liksom Kanye). Etter litt om og men valgte jeg teatret, og angret straks. Stemningen i foajeen var uhyggelig: prinsgemaler og kulturministre og Ulven-epigoner i en salig røre (navn skal ikke nevnes, men Ulvens selvbestaltede «etterfølgere» er ikke akkurat hva Beckett var for Joyce). Nå ja. Heldigvis ringte det snart i bjella, og det ble lov å gjemme seg i salens halvmørke. Der inne ventet en scene dekorert med slanke furustammer og kunstig snø – og jeg fryktet det verste: to og en halv times forkjæling av det cerebrale, dystre, isnende melankolske ved Ulvens univers. Men nei. Dette var noe ganske annet. Tandberg har limt sammen et manus som ikke bare angir en slags kronologi (vi følger menneskelivet fra unnfangelse til død, sånn noenlunde), men som også får fram det livsbejaende ved Ulvens tekster – framfor alt den språklige lekedriften, de sprakende metaforene. Forfatterens forkjærlighet for fremmedord og litt dølle rekvisitter (steiner, hender, hodeskaller), som på trykk kan likne en av autodidaktens barnesykdommer, utfoldes her som intellektuell slapstick. Det er stilig, lattervekkende og ganske i tråd med Ulvens fransk-surrealistiske utgangspunkt. Noen vil innvende: Blir det ikke vel mye show, vel mye russerevy? Tja. For meg står de mest absurde scenene igjen som høydepunktene, mens behandlingen av f.eks. kjærlighetstematikk framsto svakere. Og som alltid på teater; man irriterer seg over visse skuespillere. Selv mente jeg å telle fire skuespillere på scenen, foruten tre stand up-komikere. Men så kommer man ut i pausen og hører sidemannen utbryte at nettopp stand up-komikerne tok kaka, og så begynner man å betvile sin egen dømmekraft. Vi sivilister har irriterende få kriterier å vurdere skuespill etter. Alt i alt: En sterk oppsetning, som forhåpentlig vil åpne forfatterskapet for både nye og gamle lesere, og som allerede har involvert undertegnede i en leteaksjon etter den gulnede pocketutgaven av Ulvens Samlede dikt.

Relaterte artikler