Mellom deltakelse og tilbaketrekking

Catherine Blaavinge Bjørnevog debuterte for bare en liten måned siden med samlinga «Um sakne springe blome» (på Det Norske Samlaget). Ei bok om ensomhet, alenehet, venting, undring, håp og undergang. Skrevet på et, i ordets beste forstand, merkelig språk. Du må nesten sjekke selv og lage din egen beskrivelse av det.

FF: Mennesker er flokkdyr, heter det jo, så hva tror du ligger i et (mer eller mindre) bevisst ønske om å være alene?
CBB: Et virkelig bevisst ønske om å være alene er ikke nødvendigvis et angstskapt alenehetsønske. Et bevisst ønske om å være alene kan bygge på forskjellige overbevisninger, og være et valg tuftet på grundig refleksjon. En gradvis isolasjon som velges med fokus på den tilværelsen man vil til, mer enn fokuset på den tilværelsen man vil bort fra. En selvvalgt eremitttilværelse der man for eksempel ofrer seg for å lese, skrive eller tenke vil nok føre til mindre, i alle fall en annen grad av ensomhet, enn en selvvalgt eremittilværelse der man velger fordi man f.eks ikke vil delta i verden, eller har mistet troen på menneskeheten. En delvis alenehet, asosialitet kan også tenkes, der man velger seg en liten stamme, f.eks familien. En sterk tilhørighet kan gi styrke til bevisst velfungerende asosialitet på andre arenaer.

En sosial unnvikelse basert på angst kan føles bevisst, men en angststyrt bevissthet som ønsker å isolere seg for å unngå potensielt skumle situasjoner er vanskeligere å kreditere samme type valgfrihet. Tilsidesettingen av seg selv blir livsnødvendig, en strategi for å unngå, for å komme seg unna. Det å komme seg unna kan føles som å komme til et bedre sted, men ikke som i en valgfri tilbaketrekning. Muligens nettopp fordi den ikke var valgfri. Mangel på kontroll, følelsen av måtte isolere seg kan fungere som en kime til ytterligere angst. Isolasjonen i seg selv øker angstnivået, man er mer utenfor, føles mer fremmed når man prøver å delta sosialt, behovet for å være alene øker igjen og avstanden til selvkontroll og tilhørighet øker. Herfra går veiene til ensomhet, til dødsangst til dødslyst.

FF: Er det et annet menneskes oppgave å oppsøke et menneske det (med rette eller urette) syns er for mye alene?
CBB: Det er i alle fall bare et annet menneske som kan oppsøke et menneske som ser ut til å være for mye alene. Dermed er det vel bare et annet menneskes oppgave også. Om et annet menneske forstår oppgaven eller klarer å løse den, vil avgjøres av en myriade av individuelle nyanser. Det er vanskelig å ta med i vurderingen om jeg med rette eller urette synes et menneske er for mye alene, for det er umulig å vite hvor mye alene et menneske som er mye alene er. Det er jo ingen der som ser det. Skulle det likevel oppstå en følelse i meg, av at et menneske er for mye alene, vil det også oppstå en følelse i meg av at det er min oppgave å oppsøke dette mennesket.
FF: Hvordan løser man den oppgaven?
CBB: I det ligger det materiale for hundrevis av fortellinger. Hvilken relasjon hadde oppsøker og den oppsøkte? Hva er alene, og oppfatter den oppsøkte seg alene? Erkjenner den oppsøkte å være for mye alene, eller er det frivillig alenehet? Er det nødvendig alenehet? Er det angst? Hva gjør oppsøker når den finner det ut? Er oppsøker kanskje selv alene?

FF: Aleneværen er også det de aller fleste forfattere opplever når de skriver, da skriverarbeidet sjelden lar seg kombinere med andre oppgaver/plikter; tenker du på forfatteryrket som spesielt ensomt?
CBB: En kollega sa : «det er umulig å skrive, man må finne opp kruttet hver gang,» og det er klart det er et ensomt arbeide. Man må dypdykke inn i seg selv. Selv isolerer jeg meg både frivillig og ufrivillig under arbeidet med et manus. Helt isolert blir jeg aldri, da jeg har barn og blir avbrutt hele tiden, men kanskje nettopp derfor er det så viktig å trekke seg unna annen unødvendig støy. Jeg er avhengig av å sanse sterkt under skrivingen, og sansene bombarderes av støy daglig. Jeg blir ekstrem i en skriveprosess, og i perioder orker jeg ikke gå på butikken engang. Holder meg bevisst unna mennesker, hvis ikke det er i en jobbsammenheng og jeg er nødt. I perioder må jeg forberede meg grundig før et møte med mennesker utenfor familien. Dette har sin grobunn i både angst og frivillig isolasjon. Noe som selvfølgelig også preger både stemning og tematikk i det jeg skriver.

Relaterte artikler