Med enda en kaffe ...

Bruno, baby

... og Bruno K. Öijers nye samling (Och natten viskade Annabel Lee) og jeg har kommet til diktet VAGGAN, hvor jeget er på reise til Korsika, til huset Napoleon bodde, han står i det, han tenker på den gamle diktatoren og på reisefølget sitt, en kvinne ... tjejen jag reste med/ hade hunnit trötna på mej för länge sen/ med det spelade ingen roll/ jag var ändå alltid någon annanstans ... og må misunne Öijers (hvis det er han som står i Napoleons hus, og det er det vel?, ja) sinnro når det gjelder andre mennesker, han er åpenbart klar over at han ikke tilfredsstiller reisefølget sitt (ikke et besøk, ikke en kompis på et utested eller benk, men et annet menneske som har reist fra Sverige til Korsika sammen med ham, planlagt sammen med ham, må vi anta, spart penger, gledet seg, lagt en del i det), klar over at han skuffer og at hun vansmekter på en øy i Middelhavet. Men uten at han omstiller seg, uten at han anstrenger seg for å bli en annen enn den han er (som om et menneske bare er en ting); det ville uansett ikke nyttet, later han også til å konkludere med, det måtte bli sånn, for jeg er alltid og allerede et annet sted enn henne. Oversatt til dagligspråk: han er kanskje en kødd?

Så følger diktet HÄNFÖRDA, som går sånn (ridån er teppet i teateret) ... ridån går opp/ och ingen rör sej/ i två timmer ligger scenen/ helt öde tyst och tom/ innan ridån sakta sänks igen// alle reser sej hänförda/ bänkrad efter bänkrad/ och applåderna växer/ vill adlrig ta slut ... og det føles som om jeg skal lese diktet kritisk, at idiotene i salen ikke vet at de blir lurt, ikke skjønner at det er keiserens nye skuespill de nettopp har sett, men samtidig må jeg tenke: men det er jo nettopp det jeg prøver og har prøvd på som voksent menneske: å tømme scenen (billedlig talt), forenkle, åpne, muliggjøre endring. Som gjør at jeg også føler meg dum når jeg leser diktet: for skulle jeg ikke, skal jeg ikke, være en sånn voksen? Som forsøker å nedbemanne seg selv? Forsøker å lage sin egen lokale zenbudhisme? Kanskje ikke.

Og så lurer jeg på hva for en countrylåt du siterer i diktet LINDRING (ikke den beste tittelen, kanskje, men et fint lite dikt), men hva for en låt er det du mener? ... och ibland är allt enkelt/ ibland er det bara en gammal countrylåt/ som kan skänka lindring/ I miss you darling/ you made the world go away ... jeg vet ikke veldig mye om country, men jeg vet litt og denne kjenner jeg ikke igjen, jeg googler så klart sitatet men ingenting, er det «Faded love» du mener?, Patsy Cline?, der blir en darling savnet, men ingenting om verden. Kanskje du husker feil, kanskje det var «How Can I Miss You, When You Won't Go Away» du mente? Neppe. Det ligger vel ikke lindring i det? Å ønske noen bort som ikke vil bort. Kanskje du bare fant på sitatet? Spurte deg selv hva en countrysang ville sagt om lindring, og svarte på den måten. Det er ikke utenkelig. Og skjer det noe med diktet hvis den gamle countrylåten som avslutter det ikke fins? Hva skjer med diktet? Går det an å sitere tekster som ikke fins? Jeg har lyst til å si ja, merker jeg. Det virker som en fin ting å si: siter en tekst som ikke fins. Og så legge til: for er det ikke det poeten gjør? Men så tar jeg meg i det. Fordi: det høres for et eller annet ut. Overskridende, kanskje. Skulle alle dikt bare være diktat? Og poeten en peiler som innimellom hører en stemme, kanskje ikke dennesidig, som han eller hun så siterer? Så klart ikke.

Så går det i en blits. Eller nei, det er det det ikke gjør, i diktet UTAN BLIXT// så vacker var hon/ at det gamla trädet ogenerat/ sträckte ut sine armar efter henne/ visslade med sina löv// och mina ögon blinkade till/ tog den här bilden ... og jeg får lyst til å spørre om hvem av treet og jeget som er den gamle grisen her. Og peke på bruken av ordet «ogenerat», som langt på vei antyder det motsatte, at her burde treet ha oppført seg annerledes, det vet at det går for langt når det utviser sitt begjær for den vakre kvinnen, simpelthen fordi hun var vakker. Et gammelt tre burde vite bedre. Det burde den gamle poeten også. Som riktignok ikke strekker armene ut etter henne, men heller fotograferer med øynene, som vil si språket, som vil si et dikt, signert BKÖ, som kanskje skal være like vakkert som den vakre kvinnen og på den måten rettferdiggjøre sin objektifisering, sin kåtskap, sin mangel på sjenanse. Men så må vi tilgi treet: det fikk jo bare en vind gjennom seg, og grenene var vokst til sånn over mange, mange år. Det har ingenting med kvinnen som passerer å gjøre. Hun må nok poeten ta alt ansvar for. Her legger jeg inn bokmerket og finner på noe annet igjen.   

Relaterte artikler