Med åpne øyne

Mange vil nok stusse når de kommer over Jan Erik Volds signatur på et av de utstilte verkene ved Henie Onstads utmerkede Fluxus-retrospektiv. I 1972 ble JEV invitert – via sin gode venn Bengt af Klintberg – til å bidra til Mieko Shiomis Spatial Poem no. 5, en «open event» hvor et utall kunstnere verden over skulle «åpne noe som er lukket», for deretter å avlegge rapport om hendelsen, i brevs form. JEV tok utfordringen på strak arm – og åpnet rett og slett sin egen kladdebok, hvor han gjenfant et dikt knapt kunne huske å ha skrevet: «Mørket står mykt» (som ett år seinere skulle publiseres i Bok 8: LIV). Mørket står mykt/ på dine øyelokk nå. Det er bare/ å åpne/ øynene, så ser du// hvor mørkt det er. ( mørkt, ikke/ mørkere.) Dette er ment/ som et kjærlighetsdikt/ – vil du ha? Mens de fleste av bidragsyterne rapporterer om banale, personlig-kroppslige opplevelser (som å åpne munnen, en knyttet neve el.l.), er det interessant å se at Vold umiddelbart innfører et metaperspektiv: Bidraget handler om å åpne en bok; bidraget-i-bidraget (dvs. diktet) handler om å åpne øynene og se «hvor mørkt det er». Shiomis instruks blir altså etterfulgt på to nivåer. At JEV i det hele tatt ble involvert i Shiomis «open event», handler nok i stor grad om personlige kontakter, men det er ingen tvil om at selskapet kler ham. I flere av sine sekstitallsbøker – framfor alt kykelipi (1969) – skriver JEV dikt som på samme tid er dikt og instruksjoner, haiku og manifester; de oppfordrer simultant til lesing og handling, og får dermed skillet mellom de to til å kollapse. Dette er en holdning man gjenfinner bl.a. hos George Brecht, oppfinneren av «hendelsespartituret», Fluxus-bevegelsens hovedsjanger (seinere popularisert av Yoko Ono i bestselgeren Grapefruit). Det er vanlig å gå ut fra at Vold forlot de desubjektiverende eksperimentene rundt 1970, for så å bli «ekspressiv» igjen. Fluxus-bidraget er en påminnelse om at disse impulsene i høyeste grad er med ham inn i 70-tallsdiktningen.

Relaterte artikler