Måten å gjøre det

«No guru, no method, no teacher,» synger Van Morrison i sin fabelaktige låt In the garden, og som forlegger, fotballfantast og panelbestyrer skulle man selvsagt sagt seg uendelig enig i nettopp det; eller den tanken: at et europamesterskap i fotball utspiller seg uten guru, uten metode, uten lærer; at det går helt av seg selv; på såkalt egen hånd. Men det er jo ikke sånn. Sånn det er: Da jeg så Nederland banke Frankrike 4-1 etter å ha banka Italia 3-0, skjønte jeg: NÅ VINNER DE IKKE EM!! Hvem vinner vel EM etter å ha slått Italia og Frankrike med 7-1? Det går bare ikke an. På samme måte (men også fordi Tyrkia er et dårligere lag): Når Tyrkia for andre gang snur en kamp i sluttminuttene tenker jeg: godt gjort, men: NÅ KAN IKKE DERE HELLER VINNE EM!! Fordi: er det en måte å vinne EM på? Og med det: en måte å ikke vinne? Og i så fall: hvemses løp syns panelet ser mest ut som et måteløp, et mesterløp? Les svar fra Linda Klakken, Karl Ove Knausgård og Harriet Karoliussen under. Linda Klakken (forfatter som vet hvor målet står) — Spørsmålet er om Nederland har brukt opp flaksen. Det er selvsagt umulig å svare på, for hvis jeg sier «ja», kan jeg ha beseglet deres EM-skjebne uten riktig å være klar over det (uten på noen helst måte å indikere at jeg har påvirkningskraft utover det vanlige) og hvis jeg sier «neineinei, man kan ikke bruke opp flaks», så kan det hende jeg jinxer laget. Ikke noe er så irriterende som jinxere. Når du har momentum, eller befinner deg i et slags momentum, treffer du alltid en eller annen knøl som oppdager at du er i sona, og påpeker det for resten av verden og dermed jinxer bort hele greia. Det fins bare én oppskrift på EM-suksess: Hardt arbeid. Se bare på Dirk Kuyt. Han gir alt i hver eneste kamp. Han løper til han stuper, du ser det på stilen, han løper liksom fremoverlent, som om han ikke kan vente med å komme seg inn i duellen, inn i nærkamp, over på motstanderens banehalvdel, for et driv. Tror psyken avgjør EM. Gruppevinner Portugal går på en smell hvis de tror at de allerede har vunnet mesterskapet. Spania har kvalitetsspillere, men har ofte svikta i turneringene. De har ikke tatt et eneste trofé siden 1964, men i år har de virkelig imponert meg. Karl Ove Knausgård (elskelig forfatter) — Det er jo riktig at det bemerkelsesverdig ofte er slik at mesterskapsvinnerne begynner litt svakt og haltende, så ofte at det har blitt litt av en klisje, og det er interessant, for i tilfelle, hvorfor i all verden? Når det gjelder Nederland, er det ingen tvil om at deres spill har vært mesterskapets beste så langt. Spørsmålet er om de har mer å gå på. Har de det ikke, har de nå vist alt de kan, er det to forhold som taler mot dem: for det første har de brukt mye krefter, og det å holde et ekstremt maksnivå, om det nå er det det er, over fem kamper, med stigende kvalitet på motstanden, er ingen enkel sak. For det andre er de sett, og et taktisk kløktig lag kan ta sine forholdsregler mot dem. Jeg leste et intervju med det svenske lagets spion, som mente at både Frankrike og Italia hadde spilt på en måte som ga Nederland seieren opp i hendene, noe Sverige ikke vil gjøre, og dermed fint kan slå dem. Selv tror jeg ikke at det vil skje, av den enkle grunn at Sverige vil tape for Russland, og ikke nå finalerundene overhodet, men prinsippet er jo overførbart til andre lag. Av de haltende lagene er Tyskland den mest åpenbare kandidaten til en finaleplass; for å nå dit, må de slå Kroatia og Portugal, og det tror jeg de klarer. Spania har heller ikke overbevist, og når det gjelder dem, er spørsmålet om det er fordi de ikke kan bedre, eller fordi de ikke har vist alt de kan. Jeg holder en knapp på det siste. (Selv om spørsmålet om de har et forsvar eller ikke, fortsatt, etter Sverige-kampen, hvor Sverige kom foruroligende lett inn på dem, står åpent.) Italia må man aldri regne bort, og om de slår Frankrike, og Nederland slår Romania, vil det da bli Italia-Spania og Russland-Nederland i kvartfinalen på den ene siden, Tyrkia-Kroatia og Tyskland-Portugal på den andre, hvilket gir Spania-Nederland i den ene semifinalen, Kroatia-Tyskland i den andre, og så da endelig Tyskland-Spania i finalen. Usikkerheten i resonementet knytter seg til Italia, hvor det nesten er like sannsynlig at Romania eller Frankrike går videre, og det eneste som sannsynliggjør Italia, er halte-argumentet og gamle meritter, og til Russland, som Sverige jo godt kan ta poeng fra, noe hele Sverige regner som absolutt sikkert, en formalitet. Her i landet er Russland betraktet som naive, nærmest forsvarsløse, og uten mesterskapserfaring, noe som jo stemmer, og som taler mot dem, for er det noe Sverige kan, er det å nøytralisere motstanderne og senke deres antall målsjanser til noe nær et minimum. Men hva er det Russland kan? Å, det er å løpe som galninger framover, en ti, tolv stykker om gangen, og slå ballen mellom seg med en fart og presisjon Sverige hverken kan eller vil drømme om. At russerne trenger ti sjanser for å score et mål er klart en ulempe, men at de ikke har vært effektive til nå, behøver ikke bety at de ikke kan være det på onsdag. Jeg elsker naive, optimistiske og fartsfylte lag, jo mer naive, optimistiske og fartsfylte, jo bedre, og jeg hater det når fornuftslagene straffer dem. Jeg elsker også de lure og sleipe, men ballkyndige lagene som Kroatia, og alle disse lagenes mor, Argentina. Det jeg ikke liker, og vil ha bort, i litteraturen som i fotballen, er fornuften. Da mener jeg ikke den hensynsløse fornuft som for eksempel lå i Hellas' spill forrige EM, og som Drillos også hadde en del av, for det tipper jo over og blir nesten vill i sin systematikk, men den realistiske, sannsynlige fornuft, lik den man finner i romanene av den sene Ian McEwan, f.eks, som Lars Lagerbäck, om han hadde vært forfatter og ikke trener, jo faktisk godt kunne ha skrevet. Harriet Karoliussen (rivaliserende forlegger som fortsatt håper på Henke-baby-goody-Larsson) — Hvemses løp holder inn? Har ikke peiling, greier ikke å ha peiling og roper blindt i skogen etter Arne eller Drillo eller Semb med prognoser og statistikk og historikk present. Akkurat nå tenker jeg bare at det var usmettelig deilig å se hvordan Tyrkia giret om, sydde sting, sparket høyt og fikk vridd kampen og dermed knuste Tsjekkia. Trodde fra starten av jeg holdt med Tsjekkia, men så plutselig holdt jeg med selve kampen. For en rysare. At Nederland har knust Italia og Frankrike er vakkert, overbevisende og lekent, og jeg håper inderlig det holder helt til mål. Men jeg heier fremdeles på Sverige.

Relaterte artikler