F°

Det evige spørsmålet som (nesten) ingen poeter går klar av. Får novellister og romanforfattere det samme? Og forleden kom vi over et intervju med Rebecca Lindenberg (som har skrevet den veldig fine Love, an index, McSweeney's, 2012) hvor hun også får den gamle klassikeren: Hvorfor dikt? RL: Jeg tror det er en generell misforståelse at man skriver dikt fordi man «har noe på hjertet». Faktisk så tror jeg at man skriver dikt fordi man har et eller annet som fyker rundt i hodetskallen som man egentlig ikke klarer å sette ord på. Poesien tillater oss å la mange beslekta, tangerende opplevelser gå i bane omkring hverandre på en og samme tid. Det «uutsigelige» midtpunktet i diktet blir synlig for poeten og leseren på samme måte som mørk materie blir synlig for astrofysikeren. Du kan ikke se det, men gjennom dets åpenbare innflytelse på alt du kan se, kan man i så stor grad ane dets form at den så og si blir synlig. Kanskje det er det Wallace Stevens mener når han sier at poesien bør motså intelligensen på en nesten helt vellykket måte. Poesi handler mer om oppdagelse enn uttrykk. Poesi er vanskelig fordi den takler store tema som kjærlighet, sorg, språk, hvorenn det fins et eget selv å uttrykke, og de ulike konsekvensene i begge fall. Poesi tvinger oss til å se en gang til på ting vi tar for gitt, den fremmedgjør, og gjenoppdager.

Når vet du at du har fått til noe med en tekst? Spretter du opp og sier «ja, yes, si, claro!, sånn var det!, sånn må det være!»? Fins slike øyeblikk? Amerikanske Rick Moody (forfatter av blant annet The Ice Storm) svarte som følger i et intervju med Used Furniture Review: RM: En tekst er aldri ferdig. Du stopper, bare. Noen ganger stopper du fordi du har kommet ned på de mikrokosmetiske plan (du skifter den til hvilken og så tilbake til den), og andre ganger fordi du har ei dødlinje. Men du slutter aldri å fikse på ting. Med Right Livelihoods for eksempel så gjorde jeg endringer helt opp til og inkludert det siste ombrekket. Og hvis noen av novellene fra den boka blir med i en antologi en dag, så kommer jeg sikkert til å forandre på dem igjen. Etterhvert som teksten blir eldre, blir riktignok forandringene stadig mindre, og det er sånn du skjønner at teksten blir bedre. Men du blir aldri ferdig. Fullendt fins ikke. Bare forsøksvise versjoner av en tekst mynta på spesifikke hensikter. Som for eksempel bokutgivelser. 

I essayet «To a young writer» gir amerikanske Joyce Caroll Oates råd til yngre forfattere – som aldri er lett og fort kan høres både overdrevent og anstrengt ut – men på en nasjonal dagen derpå som andre mai, veldig velkomment: «What advice can an older writer presume to offer to a younger? Only what he or she might wish to have been told years ago. Don't be discouraged! Don't cast sidelong glances, and compare yourself to others among your peers! (Writing is not a race. No one really “wins.” The satisfaction is in the effort, and rarely in the consequent rewards, if there are any.) And again, write your heart out.» Ikke mist motet og vreng sjela. Yes.