Litteraturrådet: Game on



«Kjære litteraturråd, jeg har en sønn på 17 som bruker all sin fritid, helger inkludert, på dataspill. Minecraft hovedsakelig. Jeg har sagt til ham at jeg ikke har noe imot at han spiller, men at han kanskje burde bryte litt opp med andre aktiviterer. Kanskje lese noen bøker. Hvilke bøker da? spurte han. Men jeg hadde ikke noe godt svar. Jeg håpte kanskje dere hadde? Mvh Anita (45)»

Trenger du hjelp fra rådet? Send en epost til post (a) flammeforlag (.) no. Emnefelt: Litteraturrådet.

Fredrik Hagen: Det er vanskelig å være ungdom, faktisk er det enda vanskelige enn å være voksen. Samtidig som du må være tålmodig med sønnen din, er det fint at du stiller litt krav til han. Det er ingen som har vondt av å lese bøker.

Jeg har på følelsen at noen i dette rådet kommer til å stille spørsmål med hvorfor du absolutt skal få gutten din til å lese bøker, så jeg vil bare svare på det først. Selv om også dataspill kan være en kunstform, er langt fra like raffinert som litteraturen. Dette betyr at den emosjonelle utviklingen som vanligvis kommer når man investerer i et kunstverk, ofte uteblir når man spiller. Det bøker kan gi sønnen din er et språk å føle i, samt simulerte emosjonelle opplevelser.

Det er vanskelig å si hva som vil falle i smak hos sønnen din. Da jeg var 17 var jeg opptatt av Tore Renberg, Mark Twain og Karl Marx. Av disse kan jeg bare anbefale å anbefale Tore Renberg. Han skriver fine bøker, og bøker som treffer den aldersgruppen godt. Det er mulig at noe av Renbergs appeal har blitt ødelagt av filmatiseringen av bøkene hans og hans generelle fremtreden i media. Så for å helgardere meg anbefaler jeg også Null av Gine Cornelia Pedersen. Det er en lettlest og rå bok.

Linn Strømsborg: Hei Anita og sønn, jeg liker dataspill. Spesielt godt liker jeg å spille dataspill mens jeg hører på lydbok. Det kan ikke være noen story i spillet, da, så det må bli Tetris eller Threes. Jeg er ikke bevandra i Minecraft-verdenen, så jeg vet ikke om det kan kombineres med en bra lydbok, men om det kan det, så kjør på med lydbok, altså. For en følelse av mestring av sin egen tid, man kan lese OG spille data samtidig, fy søren, 2016, ass. Forslag til bøker: Stephen King er bra. Harry Potter lest av Stephen Fry (igjen, jeg veit, men det er så bra!) Krim er ikke så dumt på lydbok, Harry Hole-bøkene til Nesbø er veldig spennende. Jeg satte persen min i Tetris mens jeg hørte på Kakkerlakkene. Hvis poenget er å legge bort spillet for å lukte litt på verden og ta seg en pause, så anbefaler jeg jo det også, for all del. Og da kan man jo lese en papirbok etter å ha gått seg en tur, eller sitti litt i vinduskarmen med ruta på gløtt. Les Erlend Loes Tatt av kvinnen. Les Nick Hornys High Fidelity. Les Heidi Furres Parissyndromet. Les Karen Thompson Walkers Miraklenes tid. Les Stine Pilgaards Min mor sier. Les Ruth Lillegravens Store, stygge dikt. Les hva du vil! Gå på biblioteket, huk tak i en bibliotekar, be dem om tips, hvis du ikke fikk lyst til å prøve en av de jeg tipsa om nå nettopp. De er bra, altså. Jeg går god for dem. Og lykke til i Minecraft!

Olav Løkken Reisop: Denne gangen vil jeg ikke svare; jeg har hverken tid eller lyst, og la oss være helt ærlige, moralisten Anita (45) fortjener ingen råd eller anbefalinger, men snarere en velplassert knyttneve mot det fromme strupehodet som dirrer av velmenende pedagogikk — en oppdragelsestrang som er så forkvaklet besteborgerlig at det nesten er umulig ikke å ha medynk for den stakkars tenåringsmoren som soser rundt i sine vrangforestillinger om kultur og dannelse. Men bare nesten medynk, for sånne bekymrete morsfigurer som baserer forstanden sin på tabloide avisoverskrifter og et tvers igjennom avskyelig polarisert ordskifte om såkalt skadelig ungdomskultur, burde selvfølgelig fått eggstokkene fjernet så fort hun ble forplantningsdyktig. Langt mindre fortjener hun å være mor til en dataspillende 17-åring, antagelig den mest fornuftige i heimen. Blant mine egne venner regner jeg de som tilbragte ungdomstiden på gutterommet med en spillkontroller i hendene som de desidert hederligste, om ikke også de sunneste i dag. De har bedre øye-hånd-koordinasjon, er mer årvåkne, har langt større fantasi, og er i det hele tatt mer empatiske mennesker enn alle disse andre tenåringssønnene som kastet bort ungdomsårene som siklende hannhunder, med hodet tømt for noe annet enn kåte innfall, og som ikke gjorde annet enn å runke pikken hudløs for liksom å ejakulere seg i søvn. Selvfølgelig er den fysiske kondisjonen til sistnevnte bedre enn dataspillerne, ikke bare på grunn av nevnte aktivitet, men fordi disse hudløse onanistene gjerne drev med idrett i tillegg til besvimelsesteknikken. Jeg snakker derimot om den type sunnhet som virkelig betyr noe, åndelig sunnhet, og som Anita antagelig tror hun adresserer når hun vil få den oppvakte poden til å lese — trommevirvel — Litteratur! Men nei, det eneste som er verre enn uavlatelig onani, er lesing. Ingen annen aktivitet gjør større skade på Ånden, bortsett fra skriving da, som strengt tatt bare er en avart av lesingen, bare mer selvhevdende og skammelig, selvfølgelig. Begge deler fører til større isolasjon, større selvbevissthet, større nevroser, du blir redd for aktiviteter du aldri før har opplevd som truende, som gambling, for eksempel, etter å ha lest Dostojevskijs Spilleren. Snart slutter dessuten materielle gleder å engasjere, kanskje fordi du også fortaper deg i Prousts verden, og du blir livstrøtt og desillusjonert, uten andre gleder enn evnen til å avsløre alle andre gleder som hule. I ren desperasjon vender du deg mot de franske litteraturteoretikerne — for kuren er kanskje å oppgi troen på signifikater? — samtidig som du hengir deg til et hedonistisk levesett, fordi alt er mulig og ingenting betyr noe likevel. Da er du straks fortapt, for du står på terskelen til en tilværelse hvor alt er tegn, livet er i skrift, og det eneste som holder tilintetgjørelsen av Ånden på en armlengdes avstand, er utsikten til flere bøker, dypere erkjennelser, som et hvilket som helst annet skjelvende narkovrak i bakrus på den tredje dagen, med en dertil øye-hånd-koordinasjon fordi du har sittet urørlig med en bok i fanget i årevis. Andre mennesker fremstår snart som truende, siden de virker bråe, høyrøstede, uforutsigbare, og dertil tar altfor mye plass, i alle fall sammenlignet med T. Singer eller Arild Asnes som med sine støtende nattasanger har forsøkt å dysse deg i søvn de siste ukene. Og hver natt plages du av vonde drømmer — i et mareritt er du en moderne Don Quijote, som et selvutnevnt statsråd ser du kanskje deg selv, i et annet er du forfulgt av en hvit hval som truer med å gjøre ende på hele verdensbildet. Dersom du er heldig, våkner du opp med et forsiktig håp om at du tross alt ikke er alene i verden, for det skal jo liksom være umulig å være ensom når man lever i nær kontakt med verdenslitteraturen. Men i sannhet er du like isolert som du var på gutterommet, uansett hva du holder i hendene. Så hvordan kan jeg komme med anbefalinger om litteratur når det blir som å anbefale heroin eller amfetamin til en som i utgangspunktet er nykter? Hva med å være litt mindre påtrengende, Anita? Hva om du roer ned dette kvalmende dannelsesbehovet ditt, og heller la sønnen din finne ut av alt dette med litteratur på egenhånd — for i likhet med de fleste andre gutter som velger seg så harmløse og samtidig fantasiutfoldende dataspill som Minecraft, blir han tidsnok en leser, om han ikke er det allerede, i smug. Kanskje har han sett med vemmelse på det du kaller litteratur — disse Donna Tartt- og Elena Ferrante-romanene som ligger sammenblandet med interiørmagasiner på salongbordet? I så fall er det ikke rart at han holder en eventuell lesing for seg selv, for de fleste Minecraft-spillere gjennomskuer nevnte kitsch. Hvis han mot formodning ikke har begynt å lese riktig ennå, og er lykkelig uvitende om all den angsten som venter ham så å si fra første side, så be ham i alle fall styre unna Sartre og Camus. Og med en slik formaning kan du være sikker på at han straks er å se med Kvalmen eller Myten om Sisyfos i hendene.


Relaterte artikler