F°

Mange av dere kjenner nok til P3s Lørdagsrådet hvor mennesker i alle aldre (men som oftest ung) får hjelp med små og mellomstore eksistensielle dilemmaer. Som en hilsen og en hommage til denne myke og morsomme åpninga av helga oppretter herved Flamme Litteraturrådet, hvor mennesker i alle aldre skal få hjelp til de samme små og mellomstore eksistensielle dilemmaer tilknyttet bøkene og litteraturen. Først ut er Arnstein, som sendte oss denne eposten forleden: «Kjære Litteraturrådet. Jeg liker å gå på kafé og sitte for meg selv og lese bøker med en kaffe og kanskje en bolle. Det er bare at: kafeene er fulle av småbarnsforeldre og barn. Barn som får bråke så mye de bare vil av sine småbarnsforeldre. Det hender nesten hver gang jeg begir meg ut på kafétur at disse småtrollene lager så mye støy at det blir vanskelig, om ikke umulig, å konsentrere seg om lesingen. Det jeg lurer på er: Hva for bok, eller bøker, bør jeg lese for best å stenge dette helvetes spetakkelet ute? Hilsen Arnstein (37).»

Vi føler deg, Arnstein. Og fortvil ikke, her får du hjelp fra Fredrik Hagen, Atle Håland, Anette Garpestad og Olav Løkken Reisop.

Fredrik Hagen: Okei, la meg ta det åpenbare først: Dersom du ønsker å stenge ute lyden fra de andre folkene, bør du vurdere å høre på lydbok. Da kan du høre hvilke bøker som helst! Men jeg tror ikke det er det du vil. Lesing er jo noe mer enn bare ordene i boken. Det er papiret og coveret og eselørene og alt det der.

Kanskje er det bare jeg som er var for støy, men jeg tror den blir umulig å stenge ute. I stedet vil jeg anbefale å lese noe som kan få deg til å sette pris på alle avbruddene og forstyrrelsene. Édouard Levés Selvportrett er en slik bok. Den gir deg lyst til å ramse opp alle de hverdagslige tingene du liker. Også Knausgårds siste bøker (Om høsten og Om vinteren) får deg til å tenke over hvor vakre de helt vanlige tingene kan være. Kanskje kommer du til å nyte lyden av et kasseapparat som skriver ut en kvittering eller et barn som maser om å dra videre for å gjøre noe nytt.

Atle Håland: Min første innskytelse var også å skrive noe sånt som «hør på lydbøker» eller «bestill take-away», men det er nok ikke helt løsninga på problemet. Noe av kafé-atmosfæren forsvinner vel idet bakgrunnsmusikken og -støyen forsvinner, og det å gå på kafé er vel et avbrekk fra å sitte hjemme?

Selv må jeg ha det svært rolig rundt meg for å konsentrere meg om lesinga, så jeg leser som regel på rommet, men det hender jo jeg sitter på lange bussturer og trenger å få tida til å gå med å lese. Da tyr jeg ofte til tegneserier, og jeg tror Here av Richard McGuire kan være noe for deg.

Som tittelen sier, tar boka for seg ett konkret sted, men fyller denne plassen med flere rammer for handling, gjennom å bevege seg i tid. Den åpner med et bilde av en ordinær stue, året er 1957. På neste side, samme stue, men er året 1942, og neste, 2007 og så returnerer vi tilbake til 1957 igjen. Slik får vi som lesere innblikk i stedets historie, om stuas fortid, nåtid og fjerne framtid.

Som sagt satt jeg på bussen da jeg leste denne boka, og jeg løfta av og til blikket mens jeg tenkte på alt som hadde foregått på bussholdeplasser og bygder vi suste forbi. Sånn tror jeg også du vil løfte blikket, og vite at du og de bråkete kidsa er en del av kafeen, akkurat nå, før tankene om kneipas fortid og framtid overvelder deg nok til å overhøre det helvetes spetakkelet.

Anette Garpestad: Kjære Arnstein. Situasjonen du beskriver har jeg lett å kjenne meg igjen i, og det til tross for (eller kanskje på grunn av?) at jeg har egne barn som jeg gjerne tar med meg på kafé rett som det er. Utfordringen i vår tid er at vi – heldigvis – har kommet oss forbi tidsalderen hvor barn bare skulle ses og ikke høres. Problemet ligger i at mange tror at det i denne generelle friheten også ligger et premiss om at barn skal være med overalt og hele tiden, og at de ikke ser noen grunn til at de skal tilpasse seg etter hvor de befinner seg. Og det er en av fordelene med å selv være mor – Jeg kan komme med følgende oppfordring: Kan ikke foreldre være litt mer kritiske til hvor de tar med seg barna sine?

Da jeg som mor tar med meg barna på kafé, prøver jeg å unngå opplagte steder hvor mesteparten av publikum er voksne som har lyst til å ha voksne samtaler i relativt rolige omgivelser. Og de gangene jeg tar med meg en bok for å nyte en rolig stund med god kaffe eller et glass vin, så har jeg også noen rutiner.

Først og fremst må man kartlegge gode kafeer hvor det er direkte upraktisk å ha med seg barn. Se etter steder hvor det er trapp for å komme inn, hvor det bare er høye barkrakker å sitte på og hvor de absolutt ikke serverer varm drikke med krem på. Steder som serverer alkohol har også generelt lavere andel barn i lokalet. Men det er også mindre sannsynlig at du finner særlig smakfullt bakverk på et slikt sted.

Velge litteratur som stenger ute uønsket larm? Det er nok heller slik at jeg oppsøker steder hvor jeg kan lese akkurat det som passer meg, uansett sjanger. Men hodetelefoner med rolig selvvalgt musikk kan i tilfelle være et godt vern mot omverdenen. Og hvis du absolutt er nødt til å sitte på en kafé som ligner på en barnehage som er komplett ute av kontroll – sørg for å lese en underholdende bok med korte kapitler. Lettere å holde fokus da.

Boktips fra meg: Tor Even Svanes – Til Vestisen. Så hypnotisk at du bare må lese videre. Korte kapitler, kort bok. Fort gjort å glemme tid og sted når du leser denne. Tom Egeland – Ulvenatten. Særdeles vellykket thriller, med så korte kapitler at det nesten er parodisk. Linn Ullmann – De urolige. Eksellent skrevet, korte kapitler, og tilfredsstiller i tillegg nysgjerrighet man måtte ha på forfatterens foreldre.

Olav Løkken Reisop: Jeg mener han bør bli hjemme. Jeg bør kanskje være mer forståelsesfull, si noe om at jeg føler med stakkars Arnstein, all den tid problemstillingen er mer enn velkjent for de fleste lesende (og jeg er også den siste til å kritisere ham for oppdemmet slagg mot småbarnsmødre, barselgrupper, bleier på kafébordet, iltre hyl, ublu ammende førtiåringer, lukten av melkebæsj, for ikke å snakke om alle disse barnevognene som den gjengse kafégjest jevnlig lar seg merke av, snublende innover i lokalet, med svarte kalesjer i synsfeltet, metallstenger i skinnleggen, særlig fra disse skammelige retrovognene, som alt fra normcore-foreldre til lavkarbo-bloggende con panna-drikkere for lengst synes å ha omfavnet — men hvorfor stanse ved de yngste gjestene? Hva med all disse slampete ungdommene, ubevisste om hvordan de tar seg ut, langlemmete gutter, outrerte jenter, makabre kjønnsrolleprestasjoner; eller hva med foreldrene deres — Gud vet hva de jobber med som kan sitte og henge på kafé hele dagen? Skuespillere ved National, antar jeg, noe som det er høyst blamerende å være, og som heller ikke lar kaffedrikkingen skje uten de mest motbydelige kaffedrikkende geberder. Pensjonister? Det er heldigvis ikke så mange av dem, og av de få som våger seg over holke og høye brosteinskanter, så er det bare et fåtall som lever opp til forestillingen av dem som snikende, tilgjort åndsfraværende og illeluktende oldinger; flesteparten er derimot de eneste noenlunde hensynsfulle gjestene som finnes på det gjennomsnittlige Kaffebrenneri eller Baker Brun — foruten at de bruker en evighet på bestillingen og snakker altfor høylytt med venninnene sine, med mindre de er gamle menn som bestiller «kaffe» og breier seg med avisen. Avskyelige gjester er uansett ikke mangelvare. Og da har jeg ennå ikke sagt et ord om logistikken: Hvem passer på tingene dine når du må på toalettet? Tør du la jakke og veske være ubevoktet og slik demonstrere et lykkelig (og naivt) menneskesyn, eller skal du være realistisk og anta at alle andre er svin? Hva angår kvaliteten på kaffen, er også det en kilde til hodepine dersom man er utstyrt med det minste anlegg for estetikk, og jeg sikter ikke til koffein-abstinenser, men migrenen som kommer av dilemmaet: God kaffe eller mulighetene til å sette seg rolig ned med en bok? For er kaffen god, så innbyr ikke lokalet til kontemplativ oppførsel, og omvendt, er det mulig å lese, ja i det hele tatt å sitte ned, kan man være sikker på at det er lite som skiller kaffen fra et gjennomsnittlig oppvaskmann. Det finnes kun to, høyst tre, tilfredsstillende kafeer i Oslo, og ved disse er det praktisk talt umulig å sitte ned; og i landets øvrige byer er det selvfølgelig enda verre: Bergen, Trondheim og Stavanger kan skilte med hvert sitt ene utslagssted, og i enda mer provinsielle strøk er det umulig å finne et filter som ikke fylles med oppmalt kull. Må man derimot på død og liv gjøre et såkalt sceneskifte fra hjemmet, vil jeg anbefale følgende metode, Arnstein: Ta på deg litt for lite yttertøy, gå frysende rundt huset eller kvartalet, lås deg inn igjen hos deg selv, og pris deg lykkelig over varmen og stillheten. Fyr på peisen (hvis du har), brygg deg en kopp, len deg tilbake i sofaen, legg føttene på salongbordet, boka i fanget, la den ene hånden gå i skytteltrafikk mellom bokperm og kopp. Er det bråk her også, flytt eller be småungene eller ektefellen eller samboeren ta seg en tur på kafé mens du selv holder fortet i andektig ensomhet.