F°

Litterært soundtrack: Torgrim Eggen

Hva slags musikk bør man lytte til mens verden går under? Arbeidet med endetidsromanen Jern (Cappelen Damm) har ansporet Torgrim Eggen til å reflektere over dette og hint. Han foreslår følgende akkompagnement til apokalypsen: David Bowie: Oh You Pretty Things (fra Hunky Dory, 1971) – Mitt forhold til David Bowie er nesten like gammelt som denne låta, som kommer fra et av hans musikalsk beste og tematisk mest besnærende album. Da jeg skrudde sammen Jern, en fortelling om en religiøs/politisk dommedagssekt, var jeg på jakt etter et sett populærkulturelle referanser de kunne grokke i fellesskap. «Oh You Pretty Things» var en nesten 40 år gammel lissepasning fra Bowie, som her er midt inne i sin periode av Nietzsche-fascinasjon. Det fins en inspirasjon fra Arthur C. Clarkes sci-fi-roman Childhood's End her også, noe som bringer oss naturlig over til … Richard Strauss: Also Sprach Zarathustra (1896) – Verdens mest kjente symfoniske dikt og et av de få kjente eksemplene på musikalsk bearbeidelse av et filosofisk verk. Akkurat som Elvis – og trolig også Bowie – opplevde jeg denne musikken (dvs. introduksjonen) første gang i Stanley Kubricks 2001: A Space Odyssey, og musikk man har hørt i en Kubrick-film er meislet i sinnet for alltid. Denne – både musikken og filmen – spiller også en rolle i romanen min. Færre har hørt resten av «Zarathustra», men det anbefales. Foruten åpningen er min favoritt sjettesatsen «Von der Wissenschaft», en mektig fuge som begynner i kontrabasser og celloer og benytter alle skalaens tolv toner i motivet. Sturmgeist: Himmelen faller (fra Manifesto Futurista, 2009) – Det er en slags rød tråd her; den mangslungne forfatteren og musikeren Sturmgeist aka Cornelius Jakhelln er også doktorand i filosofi. Jeg skrev store deler av Jern i Berlin, der Cornelius bor. Etter en episk barrunde i mai i fjor ga han meg det splitternye Sturmgeist-albumet, og det inneholdt apokalyptiske visjoner nok til å holde meg litterært sysselsatt i flere dager. Jeg har kvittert for inspirasjonen gjennom å lage en promo eller trailer for Jern basert på «Himmelen faller» fra Manifesto (som forøvrig har et fantastisk Pushwagner-omslag). Carl Orff: O Fortuna (fra Carmina Burana, 1936) – Jeg lagde to boktrailere med omtrent den samme bildebruken og symbolikken. Den andre måtte nesten bruke den berømte og udiskutabelt mektige satsen fra korverket «Carmina Burana», som riktignok er spilt til døde i utallige filmsoundtracks, fungert som intromusikk for bl.a. Ozzy Osbourne (slik Elvis brukte 2001) og så videre ad nauseum. Min inspirasjon var imidlertid en annen: I arbeidet med boka har jeg sett hundrevis av amatørfilmer publisert på YouTube, der frilans dommedagsprofeter legger ut sine åpenbaringer og «sannheter» med kaskader av stjålne videoklipp og skjebnetung musikk. Blant favorittene deres er, ikke uventet, «O Fortuna». Så dette er mitt strå til stakken, en vaskeekte cut'n'paste-dommedagsfilm … med happy ending! Hold øye etter Miguel Serranos «Piss Christ». Bryan Ferry: A Hard Rain's A-Gonna Fall (fra These Foolish Things, 1973) – Den glamrock-frelste tenåringen som bor inne i meg et sted sier at det er urettferdig å nevne Bowie uten å ta med Ferry. Siden den forhenværende kunststudenten Ferry omtrent som Bowie havnet i uvær etter å ha lovprist Leni Riefenstahls og Albert Speers arbeider «fra et estetisk perspektiv», tangerer vi en form for nazi-estetisk tråd her også. Ikke for at låtskriveren kan beskyldes for å ha denslags tilbøyeligheter. Bob Dylan, som jeg skriver et sted i Jern, er en hel perennialistisk bevegelse i seg selv, en mann som siden begynnelsen av sekstitallet har veltet seg i religiøs symbolikk og metafor som grisen i sin binge. «A Hard Rain's a-Gonna Fall» er Dylans versjon av Johannes' Åpenbaring. Bryan Ferry lager en slags gospel av den, noe jeg innser er mye stiligere enn jeg ante i 1973.

Relaterte artikler