Litterært soundtrack: Gunstein Bakke

I føljetongen «Litterært soundtrack» spør vi forfattere hva de lyttet til under arbeidet med sin siste bok. Denne gang: Gunstein Bakke, dobbeltaktuell med romanen Maud og Aud og diktsamlingen Murskueteknikkane (Forlaget Oktober).

Biruta Ozolina: Bolta Eimu (1999)
– Jeg begynte på Murskueteknikkane mens jeg satt på et hotellrom i en nokså sjarmfattig del av Riga. En dag gikk jeg på museet for den sovjetiske okkupasjonen av Latvia og så en film om latviske forfattere i eksil i USA. En av dem satte på en kassett, og en stemme åpenbarte seg som det var noe helt spesielt med. Jeg klarte å oppdrive en cd med Biruta Ozolina i en av Latvias to musikkforretninger, og siden ble dette soundtracket mens jeg satt og skrev intenst i fem dager. Biruta har reist rundt på landsbygda og samlet inn sangene som ingen fikk lov til å synge i sovjettida, men som de gamle ennå husket. Det er bare henne og kantelen hennes, og det er den varmeste stemmen jeg har hørt, klar og inderlig – det finnes noe i den som er helt åpent, og som var veldig nær det jeg befant meg i og søkte inn mot under arbeidet med diktene. At jeg ikke forstår ordene, gjorde det desto mer mulig å skrive til musikken. Siden kom hun som gjest til slippfesten for boka i februar og opptrådte der.

Scarlett Johansson: Anywhere I Lay My Head (2008)
– Johanssons metalliske, androgyne stemme er plassert dypt i det massive lydbildet av produsenten Dave Sitek, og resultatet er at materialet til Tom Waits og Kathleen Brennan blir transformert til noe annet enn det har vært. Noe brusende, hypnotisk og kjølig pulserende som av og til er det helt rette å ha i bakgrunnen under ei skriveøkt. Det var ofte tilfelle under arbeidet med Maud og Aud.

Faust: 71 minutes of Faust (1996)
– En cd som inneholder lp-en Munich & Elsewhere/Return of a Legend samt den tidligere uutgitte lp-en Faust Party Three. Jeg er nokså nyfrelst på krautrocken, og dette har vært de siste par årenes ultimate skrivemusikk, som jeg hørte mye på mens jeg skrev Maud og Aud: masse energi, men samtidig samlet nok til ikke å gjøre krav på full oppmerksomhet fra lytteren. Den musikken som skal kunne sameksistere med skriving, må klare seg litt på egen hånd. Den skal ikke lyttes til, men virke i diskresjon og på litt avstand, treffe på rett sted i kroppen og spre sine bølger.

Can: Unlimited Edition (1976)
– Enda mer kraut … Dette er litt mer krevende musikk i skriveøyemed ettersom den innbyrdes variasjonen er stor, det er større skifter og tydeligere overganger, ikke noe sammenhengende lydteppe. Men man blir mer oppfinnsom bare av å høre på disse geniene. At de tidligere ikke-utgitte opptakene på denne utgivelsen er rundt 40 år gamle, er ikke til å tro.

Div. art.: The very best of Ethiopiques (2007)
– Opptak fra den etiopiske musikkscenen på 1960- og 1970-tallet ligger til grunn for det meste av Ethiopiques-serien, og i møtet mellom jazz, soul og afrikanske rytmer oppstår noe både smult, svalt og svett, med en myk bevegelighet som gjør at musikken kan følge og understøtte også en skriverytme.

Relaterte artikler