F°
Litterære snaps (9)
Hva tenker du hvis noen spør etter sofaen i litteraturen? Hva for en rolle spiller den? I Shakespeare sitter som regel skurken på en stol mens kjæresteparet inntar sengen. I Dostojevskij er det omvendt. Solstad foretrakk rullestolen i sin tid. Erlend Loe bankebrettet. Og i Selma Lønning Aarøs siste roman Jeg kommer snart, husker vi, kryper heltinnen til sengs (nesten) for godt. Mens sofaen står der og gliser. Ingen som trenger en hvil, spør den seg selv. Nei? Nei. Og man kan jo lure på hvorfor. Og kanskje svare, som Thomas Pynchon i «The Deadly Sins/Sloth; Nearer, My Couch, to Thee», at vi er litt redd sofaen, som møbel, fordi den inviterer til lediggang og dovenskap (en dødssynd, ifølge Thomas Aquinas). Vi setter oss og blir sittende. Vi jobber ikke (skrivebordet), sover ikke (senga), spiser ikke (kjøkkenbordet), får ikke behandling (legestolen, sykesenga), leser ikke (ørelappstolen), men drikker kanskje (hørt på maken), mens TVen skinner i ansiktet og øya glipper litt. Snart legge seg, men ikke ennå. Som igjen kan forklare forfatteryrkets suspekte og til dels syndige status blant våre ellers så salige yrker: fordi vi tror (åpenbart feilaktig) at forfatteren sitter i sofaen hele dagen og kvelden og natta og hopper mellom kanalene mens det fire sider lange utkastet til neste manus støver ned på harddisken. Er det sånn vi tenker? Kanskje. Hvem vet. I så fall får vi tro at dagens snap antyder at i alle fall én av skrivespirene i Tigerstaden fikk nok i natt og kasta slasken (sofaen) på dør.
Relaterte artikler
-
det er en ting, lille pikekanskje du tror det men jeg blir aldrislavojen din
-
Man kan fort bli både flat og flau av tonen på sosiale medier, som kan være både belærende, aggressiv og oppgitt. Man deler kommentarer på FB og slenger på et «overraskende interessant fra ...» eller «håpløst av...» og kompani. Og fins det bedre pottejord for sarkasme enn Twitter? Neppe. Og bra er det, for så vidt. Det er mange som trenger/ fortjener å høre det, og det fins nesten ikke noe man ikke burde le av fra tid til annen, inkludert og kanskje særlig en selv. Men etter å ha skrållet et par meter med feed kan man allikevel bli litt, ja, flat – se så mange meninger, så mange vitser, så mye internt, så mye whatever. Men så ser en kanskje rester av noe annet, en liten fest på en trikkeholdeplass, f eks, noen har hengt opp lykter, noen har kanskje vært velkomstkomité, noen har klemt og sunget og vært glade. Som er fint å tenke seg, se for seg. At noen har prøvd, at noen fortsatt og hele tiden prøver (også på våre kjære sosiale medier, så klart, vi vet jo det) å gjøre tida vår her nede så god som mulig. Og så kommer man kanskje på et dikt som Philip Larkin skrev for lenge siden ...
We met at the end of the partyWhen all the drinks were deadAnd all the glasses dirty:'Have this that's left', you said.We walked through the last of summer,When shadows reached long and blueAcross days that were growing shorter:You said: 'There's autumn too'.Always for you what's finishedIs nothing, and what survivesCancels the failed, the famished,As if we had fresh livesFrom that night on, and just livingCould make me unawareOf June, and the guests arriving,And I not there.