Litterære snaps (9)

sofalitteratur

Hva tenker du hvis noen spør etter sofaen i litteraturen? Hva for en rolle spiller den? I Shakespeare sitter som regel skurken på en stol mens kjæresteparet inntar sengen. I Dostojevskij er det omvendt. Solstad foretrakk rullestolen i sin tid. Erlend Loe bankebrettet. Og i Selma Lønning Aarøs siste roman Jeg kommer snart, husker vi, kryper heltinnen til sengs (nesten) for godt. Mens sofaen står der og gliser. Ingen som trenger en hvil, spør den seg selv. Nei? Nei. Og man kan jo lure på hvorfor. Og kanskje svare, som Thomas Pynchon i «The Deadly Sins/Sloth; Nearer, My Couch, to Thee», at vi er litt redd sofaen, som møbel, fordi den inviterer til lediggang og dovenskap (en dødssynd, ifølge Thomas Aquinas). Vi setter oss og blir sittende. Vi jobber ikke (skrivebordet), sover ikke (senga), spiser ikke (kjøkkenbordet), får ikke behandling (legestolen, sykesenga), leser ikke (ørelappstolen), men drikker kanskje (hørt på maken), mens TVen skinner i ansiktet og øya glipper litt. Snart legge seg, men ikke ennå. Som igjen kan forklare forfatteryrkets suspekte og til dels syndige status blant våre ellers så salige yrker: fordi vi tror (åpenbart feilaktig) at forfatteren sitter i sofaen hele dagen og kvelden og natta og hopper mellom kanalene mens det fire sider lange utkastet til neste manus støver ned på harddisken. Er det sånn vi tenker? Kanskje. Hvem vet. I så fall får vi tro at dagens snap antyder at i alle fall én av skrivespirene i Tigerstaden fikk nok i natt og kasta slasken (sofaen) på dør.

Relaterte artikler