F°

Er tristhet en velsignelse? Som Lykke Li synger. Du sitter kanskje på en buss og spør deg selv. Eller et fly. Eller på en kjøkkenbenk. Ved et kjøkkenbord. Og spiser en spinkel frokost. Føler deg litt sånn. Og husker den linja. Og de neste: Tristhet er ei perle. Tristhet er typen. Å, tristhet, jeg er dama di. Og tenker: ganske rart å tenke på seg selv som dama til tristheten, er det ikke? Like rart som å tenke seg at tristheten er typen sin. Så hvorfor tenker Lykke Li sånn? Khalil Gibran (av alle!) sammenligner oss og disse følelsen med vippedissen fra gamle dager: «Som en vektskål vipper du mellom din sorg og din glede». Og legger til: «Sammen kommer de, og når den ene sitter ved ditt bort, skal du huske at den andre sover i din seng.» (En fattig trøst når du legger deg alene, kanskje – men en trøst?) Jung sa  at glede ikke fins uten tristhet, eller sorg. Patti Smith sier det samme om tristhet og begjær. Durkheim la til at tristheten kommer fra oss, ikke til oss; at tristheten er noe vi skaper fra eller i vårt indre, heller enn at den er en reaksjon på en ytre verden. Som rimer ganske dårlig med triste nyhetsbilder verden over? Krig, overgrep, terrorisme? Ikke sant? Rick Moody vil helst blande det triste med det komiske, fordi det triste blir mer minneverdig på den måten. Får en større ta-vare-på-verdi. Javel. tenker du. Men det får være opp til hver enkelt av oss hva vi vil ta vare på – og eventuelt vektlegge. Hva slags tist type vi velger oss. Og opp til hver enkelt om vi heller vil avfeie følelsen, sånn Joel gjør det, i starten på Evig solskinn, med: «I guess I just woke up in a funk this morning.»