F°
Limited edition
Dere husker kanskje at The Embassy valgte å legge ut tre – 3 – eksemplarer av sin siste singel til høystbydende på Ebay, som en kommentar til den «total(e) inflasjon som råder innen dagens popmusikk». Nå har Erik Bakken Olafsen gjort en litterær variant av samme stunt. Til helga lanserer han sin tredje roman, Pappa pupp, under åpningen av kulturhuset House of Foundation i Moss. Men boka foreligger i kun ett eksemplar, og selges til samme sum som Olafsen ville mottatt i minstehonorar ved et norsk forlag. «Kjøperen får eiendomsrett til manuset, enerett til å lese det, og får legge føringer for ferdigstillelsen, men må samtidig si fra seg retten til å mangfoldiggjøre den ferdige romanen», heter det i programteksten.
Fikst! Men hvorfor ikke like godt selge til høystbydende, for nå å stå løpet ut? Og programtekstens binære motsetning mellom litteratur (som visstnok er «masseprodusert») og billedkunst (som tviholder på sin «singulære varestatus») blir kanskje litt upresis. Sekstitallets «dematerialisering av kunsten» – gjennom event scores, performancekunst og generell konseptualisme – var vel nettopp et forsøk på å undergrave verkets varekarakter? Dessuten er boksamling stadig en høyt aktet fritidsgeskjeft blant middelaldrende advokater med eller uten antroposofisk livsanskuelse. Og sistnevnte har stadig mye å samle på, takket være en underskog av mikroforlag som utgir sine titler i små opplag, men med påkostet og visuelt tiltalende bokutstyr.
Når litteraturen i noen grad er avhengig av «massedistribusjon», har det framfor alt å gjøre med mediets beskaffenhet. Et maleri kan eksistere i ett eksemplar, og samtidig (gjen-)kjennes av millioner takket være fotografisk reproduksjon og/eller utstilling i offentlige museer. Ei bok må derimot «eies» – eller i hvert fall «lånes» – for at individet skal få noe forhold til den. Dvs.: Dette behovet svekkes nødvendigvis i takt med skjønnlitteraturens bevegelse fra formalisme til konseptualisme. For eksempel er det ikke nødvendig å dra til Moss for å si noe halvveis vettugt om Erik Bakken Olafsens siste verk. (Hva romanen Pappa pupp «handler om», er selvsagt en annen sak.)