Leverandør eller ingeniør?

Tom Egil Hverven, hovedanmelder i Klassekampen, er vanligvis en svært stødig leser. Men denne vinteren/våren har han – i likhet med fire av fem norske kritikerkolleger – lidd av KnausMidas-syndromet®: Alt han rører ved, blir til Karl Ove Knausgård. Det gjelder også annet lesestoff som for tida hospiterer på Hvervens nattbord, f.eks. Reality Hunger av David Shields – som TEH har kommentert først i KK, deretter i det nystifta tidsskriftet Lasso, begge steder med knausifisering som resultat: «Karl Ove Knausgårds Min kamp treffer en sult etter virkelighet hos publikum … Mange av formuleringene i samtalen med Tore Renberg (Samtiden 1/2010) likner på David Shields’ i denne boka», etc. etc. Her på Flammekontoret stusser vi over denne bruken av Shields. Da vi bestemte oss for å oversette et utdrag fra Reality Hunger, var tanken snarere å bringe oppmerksomheten bort fra bekjennelseslitteratur, selvframstilling, faktafiksjon og andre buzzwords som hører 00-tallet til. Vårt utdrag har tittelen Kollasj. Her tilspisser Shields sin kritikk av den tradisjonelle romanen, og tar i stedet til orde for montasje, appropriasjon og found art. Kravet han stiller til dagens forfattere er strengt tatt et ekko av Walter Benjamins maksime fra «Forfatteren som produsent» (1934): «En forfatter som ikke lærer forfatterne noe, lærer ingen noe.» Det holder ikke å levere et subversivt stoff til det litterære produksjonsapparatet; du må også revolusjonere selve produksjonsapparatet. Her – mer enn på politiske talerstoler, eller i baugen på et nødhjelpsskip – er det den radikale forfatteren har sin misjon. Nå er det mye pent å si om Min kamp, og romanverkets innholdslige overskridelser, men ærlig talt: En kollasj er det ikke. Ikke en montasje heller. Plott-vegringen til tross; Min kamp er fortsatt et forsoningssøkende, organisk verk, med avbildning av virkeligheten som sin målestokk. Som sådan er det ikke mer «nyskapende» enn den siste schlägeren til Roy Jacobsen. Velskrevet? Ambisiøst? Joda. Vi er tross alt nordmenn, så vi er raske med å bøye kne for tjukke bøker. Men på slutten av dagen er Min kamp bare sinnssvakt mange sider med streit norsk erindringsprosa. Og de essayistiske passasjene? Vel. Essayet-i-romanen har lenge vært en standardetappe i europeisk prosamodernisme (Broch, Gombrowicz, Kundera). Solstad radikaliserte grepet i sin selvbiografiske tour de force, 16.07.41 (2002), hvor et essay om kunst og kvalitet rent bokstavelig er «installert» – helt malapropos – i romanen. Dette ikke til forkleinelse for Knausgård. Eller Hverven. Men det må være lov å spørre: Er forfatteren en leverandør? Eller er han ingeniør? Brøyter han plass for seg selv i en modernistisk kanon, eller gjør han oppdagelser som kan bidra til å minke avstanden mellom konsumenter og produsenter i det litterære feltet? Bare det siste er en «avantgardistisk» ambisjon, hvis det fortsatt er lov å snakke i slike termer.

Relaterte artikler