F°
Kvantitativ formalisme
Er nypositivismen på vei inn i litteraturvitenskapen? Vi spør fordi siste nummer av n+1 bringer en artikkel med ikke-ironiske fotnoter, matematisk vokabular og nærmere tjue diagrammer basert på prinsipalkomponentanalyse (PCA). Tittelen? «Quantitative Formalism: A Research». De fem artikkelforfatterne sogner til den såkalte Stanford Literary Lab, som ifølge selvpresentasjonen «explores quantitative approaches to textual form». Det høres for så vidt spennende ut – og er det òg, i hvert fall om man skal dømme etter denne smakebiten.
Oppdraget forskerne har gitt seg selv, er å undersøke om en datamaskin kan skjelne mellom litterære sjangrer. Og det kan den. Ved å søke på enkeltord og ord-strenger, og matche disse mot 101 forhåndsprogrammerte lingvistiske kategorier kalt «Language Action Types», evner maskinen å sortere Shakespeares skuespill i fem grupper – tilfeldigvis sammenfallende (på et par unntak nær) med den tradisjonelle litteraturvitenskapelige inndeling i «tragedier», «komedier» og så bortetter. Ikke fullt så overbevisende er resultatet når datamaskinen får bryne seg på 250 britiske 1800-tallsromaner. Forskerne oppdager at programmet er bedre egnet til å distingvere mellom forfatterskap enn mellom sjangrer. Hvorfor? Fordi datamaskinen ikke registrerer plott, men tekstens stilistiske signatur. Og sistnevnte er en mer stabil størrelse: På vei fra arbeiderromanen Hard Times (1854) til dannelsesromanen Great Expectations (1861) har Dickens kanskje byttet sjanger og plott, men han komponerer setningene sine på noenlunde samme vis. Hånden overtrumfer ånden, på en måte.
Foreløpig er prosjektet helt i startfasen. Men la oss tenke oss, for moro skyld, at en framtidig versjon av samme program kan brukes til å identifisere de lingvistiske forskjellene mellom Solstad, Kjærstad og Fløgstad – eller til å sjangerbestemme oppmeldte bøker til innkjøpsordningen for ny, norsk skjønnlitteratur. Øyner vi et framtidig sparetiltak i Kulturrådet? Ut med bedømmelseskomiteene, inn med en harddisk på 100+ terrabyte? Littlab-forskerne vil neppe anbefale det siste: Datamaskinens problem er at den potensielt kan skjelne perfekt mellom ulike sjangrer, og likevel fortelle oss null og niks om verkenes gehalt. Spørsmålet er om ikke dén anklagen også kan rettes mot dagens «analoge» litteraturvitenskap …?
Relaterte artikler
-
Hilde Sofie Pettersen gir seg som redaktør i Fett. Som (åpenbart) betyr at bladet trenger ny sjef. Vi tok en liten prat med Pettersen om hvor fett hun har hatt det, og hvorfor etterfølgeren hennes, hvem enn det blir, ikke trenger å grue seg.
FF: Er det trist//greit/supert å gå av?HSP: Jeg føler jo at jeg har pusta dette bladet de siste årene og skulle gjerne fortsatt med det, men når man jobber så mye ulønna gjelder det å gi seg før man møter veggen eller blir minstepensjonist. Feminismen er i medvind, og jeg føler meg trygg på at Fett vil havne i trygge hender videre, så det er både trist og supert å gå av akkurat nå.
FF: Hva har du fått ut av tida som Fett-redaktør? HSP: Fett har både ført meg opp på en scene foran tusenvis av folk fra hele verden, og drevet meg til nattevåk ensom over tekstredigeringa. Utover selve bladproduksjonen og alt det innebærer, har jeg også lært en god del om meg selv. Og så har jeg møtt så mange engasjerte, inspirerende og supre folk at jeg blir blank i øynene bare jeg prøver å oppsummere det her og nå.
FF: Hva vil du si skiller Fett fra andre tidsskrift? HSP: Idealisme er utbredt i tidsskriftbransjen, men i Fett er den ekstraordinær. Styret, redaksjonen og alle bidragsytere lager Fett på dugnad, og det er et stort tilfang av folk som gjerne vil bidra. Og så er vi veldig gode til å lage fest. Selve bladet utmerker seg med en ofte lekende tilnærming til utfordrende tematikk, og solid fokus på det illustrative som viktig del av det vi formidler.
FF: Hva bør en eventuell ny redaktør være forberedt på/ kunne glede seg til? HSP: Bratt læringskurve og enormt masse fine folk å samarbeide med. Det er ikke noe å grue seg til, altså.
Og med det oppfordrer vi alle som føler seg kallet til å søke – kanskje Fett trenger deg?
-
jeg syns det blir vanskeligere og vanskeligerefordi jeg vil så mye merjeg går for egen maskinjeg blir aldri helt fornøydjeg blir redd for å bli avslørtog da må jeg gjemme megjeg tør ikke se for langt fremjeg vet at jeg har en stemmejeg må bare minne meg selv på detjeg jobbet som servitør i Osloog bodde i en treromsleilighet sammen med syv andrejeg vil gjerne gi ut en skive med små ressurser, på superkort tidjeg har ikke lyktes så bra i forholdene minejeg er god på vennskapjeg ble sammen med forskjellige gutter, drakk meg full, skulket skolenjeg kan føle meg liten og redd på innsidenjeg var den ukuleiblant kan jeg få frysninger når jeg syngerog da gjemmer jeg hendene på ryggenjeg er mest lik mamma
(klippet og limt fra «Sårbarhetens engel»; Stella nr. 1, januar, 2014)
-
Husker du den gamle institusjonleken der et ord, for eksempel «Levi's», ble hvisket fra munn til øre – munn til øre, for å ende opp som et annet ord, kanskje «te-fis»? (Eller «penis», hvis det var rampegutter med på leken. Det var det vel alltid.) Tre AD-er fra Westerdals har brukt hviskeleken som utgangspunkt for det nye kunstmagasinet 050, som kom på gaten denne uka. Vi mailet dem noen spørsmål om blekka og med svarene kom en aldri så liten teaser fra Frode Grytten.
FF: Hva er 050?050: Nullfemti er en visuell hviskelek hvor assosiasjonen til kunstneren blir uttrykt. Hovedtema for denne utgaven er rom, og dette er også ordet den første kunstneren fikk. Hennes første assosiasjon til ordet var foster, som hun visualiserte før hun ga foster videre til neste bidragsyter. Gjennom en reise av assosiasjonsord som psykotrope, bardo og apartheid, endte vi tilslutt med ordet deler. Vil du se hvordan, må du kjøpe magasinet :-)
FF: Hvorfor navnet 050 (Nullfemti)?050: Fordi hver utgave av magasinet har 50 bidragsytere som utgjør hele essensen av magasinet.
FF: Hvem er det som har bidratt?050: Magasinet inkluderer flere forskjellige kunstformer og kunstnere. Vi har med fotografer, illustratører, tekstforfattere, grafisk designere og eksponeringsdesignere. Kjente og ukjente.
FF: Hvilke kjente?050: Vi har med Jan Erik Vold og Frode Grytten som er mest kjente av de norske forfatterne. Clark Goolsby fra Statene. Maja Forsslund, svensk fotograf. Damian Heinisch og Bård Ek, kjente norske fotografer. Ellers er det jo veldig mange halvkjente som er dyktige. Og helt ukjente.
FF: Hvor kan det kjøpes?050: Torso, Tronsmo og Torpedo.
FF: Kan vi få en smakebit?050: Jada. Dere kan få kose dere med Frode Gryttens tekst. Han fikk ordet «stigmatisere». Ordet han ga videre: bilbukse. Værsågod:
Morgonen er sval og skrubba rein. Sidevindauga på BMW-en er rulla ned. Dei passerer nedlagte jernbanestasjoner og postkontor som har stengt. Dei kjem ut i opent landskap, vegen verkar å gå så langt som det er mulig å sjå. Eg liker verkelig å kjøre fort, sa han og held 120. Ho sit på passasjer-setet, stryk fingrane over låra hans, opnar smekken, drar fram pikken hans. Dei blir påkjørt like ved kyrkja. Det er den andre føraren sin feil. Ein Toyota Avensis med eit pensjonistpar bak rattet. Han er godt over 80 og har ikkje fornya førarkortet på tjue år. Dei overlever. Dei to i BMW-en blir kjørt til sjukehuset, men livet står ikkje til å redde for nokon av dei. Legane finn både blod og sperm på bilbuksene.