F°
Kjødets gjerninger
I tv-serien Twin Peaks er «Flesh World» et slags kontaktannonseblad som leder spesialagent Dale Cooper i retning av Laura Palmers morder. I det virkelige liv er «Flesh World» en fanzine utgitt av 21 år gamle Kier Cooke Sandvik fra Stavanger. Vi vet ikke så mye om Kier, annet enn at han nylig bestilte F°9 av oss, men denne vesle blekka (stiftet A4, 36 sider) vitner om både overskudd, multimedialt talent og et kontaktnettverk av de sjeldne: I nummer fire, som nettopp dumpet ned i postkassa vår, bidrar Richard Hell – forfatter, punkpionér og en av grunnleggerne av bandet Television (som han ulykkeligvis forlot før Marquee Moon) – med en referanseguide til romanen Godlike fra 2005. Hvor kult er ikke dét?
Andre bidragsytere: Camden Kimura («Maria and the art collector drive up to a house. It is a dark house. There are sounds of voices, voices at a party. They go from room to room but each room is empty»), Emma Wolf («how do you go to war when your enemies refuse to fight?/ you don't./ like going to bed when your lovers refuse to fuck»). I tillegg er redaktøren representert med fotografier og tegninger (se et eksempel på hans fine strek her).
Og alt dette, folkens, fra skrivepulten til en 21-årig gutt i oljebyen. Vi tar av oss hatten! Dette er ROCK ganske etter Malcolm McLarens definisjon: «Rock and roll doesn't necessarily mean a band. It doesn't mean a singer, and it doesn't mean a lyric, really. It's that question of trying to be immortal.»
Relaterte artikler
-
Emma Aars har sendt oss et stykke prosa på en serviett. Dette er slett ikke første gang noen håndterer sine forretninger pr. papirduk; mediet synes skreddersydd for frierier, haikudiktning og enkel subtraksjon (som når en barregning skal deles på to eller flere). Men aldri før har vi sett serviettarealet så godt utnyttet – fra marg til marg med tynne, svaiende bokstaver – som på det melkehvite eksemplaret frøken Aars lot frankere og postlegge i forrige uke. Innholdslig er vi litt all over the place, men mye faller på plass om man først konfererer følgende Beck-video anno 1997. Stilistisk er vi ca. akkurat der vi skal være. Bård Torgersens ånd(e) svever over vannene; vi sier ikke mer. Tørk deg rundt truten og les:
De som legger seg på stranden for å sole seg er t-a-p-e-r-e. Det er mange som har prøvd å si det før meg uten å lykkes. Bare fordi de er feige jævler. Beck prøvde litt å si det i en video en gang (men vanskelig å vite om det var Beck eller regissøren Michel Gondry som var hjernen bak dette, bare ville legge skylda over på noen andre). Husker ikke sangen, men Beck løper rundt på en strand ikledd dress, skremmer måker. Eller, det begynner med at han først sitter på et kontor – så flyttes kontoret ut på stranda. Så glemmes kontoret, og det er bare Beck, strand, måker. (Og noen barn. Skjønner ikke.)
Beck og jeg tok forresten en hel masse drugs en kveld for en stund tilbake. Det var før Charlotte Gainsbourg og samtaler om kirsebærblomster i Kyoto. (Ok, intervjuet i i-D. Det var ikke jeg som skrev det, jeg er fortsatt bitter. Fuck Beck. Minus det med strendene, da.) Beck og jeg hørte på God Only Knows av Dirty Beaches. En dårlig coverversjon, vi fant den opp, imiterte de lyse vokalene. Gikk middels pluss etter planen. Vi danset i sanden, Beck og jeg. Vi lekte spaca, så lost (så prison break hehe), så urbane hippier som vil finne seg selv til tross for lav motivasjon. Neste dag skrev jeg en kronikk hvor jeg stilte meg kritisk til meg selv og oppførselen min den siste uka. Beck ble dritsur og mente han «mista trua» (søkte det opp på Urban Dictionary, men det fantes ikke på engelsk. Kanskje han hadde flere norske venner enn bare meg).
-
Kjære Nils & Bendik,
Jeg skriver 22. juli. Akkurat nå føles alt jeg har sendt dere – hvert bilde, hvert ord, hvert kort – skrekkelig malapropos. De var sendt under andre forhold, i en helt annen sinnsstemning. Mitt håp er at de kan være påminnelser, i beste fall, om hva som er vanlig, weird, irriterende, dust – i ett ord, alminnelig – i en merkelig tid. Hva tror dere?
John Erik
Kjære Nils & Bendik,
Etter å ha stirret å norske nyheter i flere timer, bestemmer jeg meg for å kjøre til Stinson Beach. Barna fortjener bedre enn en nyhetsbesatt far. De skjønner uansett lite av Utøya/regjeringskvartalet/terror/hat. Vel framme stiger vi ut av bilen og setter oss i sanden. Først der og da, foran Stillehavet og tåken, slippes følelsene løs. Jeg gråter som et lite barn. Stakkars mennesker.
John Erik
Kjære Nils & Bendik,
Booze & News. News & Booze. Booze & News. News & Booze. Booze & News. Booze. News. Booze. News. Booze. News. Booze. News. Booze. News. Booze. News. Booze news booze news booze news booze news booze news.
22/7-hilsen,
John Erik
-
«Det jeg opplevde, var hvordan stemmelyden fikk fibrene i setestoffet til å vibrere under meg, og hvordan fraseringene brakte det kjølige metallet i stolper, gulv og vinduer inntil huden min. Jeg hadde en total oversikt over metall, stoffer og sømmer rundt meg gjennom lyden jeg hørte i hodetelefonene. Det er den opplevelsen jeg nå vil forfølge.» Det skriver Jenny Hval i sin masteroppgave om Kate Bush, og når Litteratru på Blå åpner neste tirsdag (30. august) skal Hval snakke mer om forfølgelsen og hva som kom av den. I tillegg skal Brit Bildøen og Anna Kleiva lese dikt fra boksingelen Mine stormfulle, stormfulle, stormfulle år (fritt etter Kate Bush). Verdt å få med seg.