F°

Så ser du på Criminal Minds en torsdagskveld. Hvorfor ikke? Det er en sånn TV-serie som er veldig lett å følge, samtidig som etterforskerne alle er geniale på grensa til autister. Som gjør at man som TV-titter også kan føle seg litt genial ettersom episoden skrider fram (i gårsdagens sprenger en forstyrret mann en bombe som ikke tar livet av noen, så sprenger en annen forstyrret mann en bombe som tar livet av syv mennesker, som gjør den første forstyrrede mannen rasende fordi han føler seg overskygga og nå skal han springe en bombe til som skal ta livet av langt flere, om ikke teamet rekker å stoppe ham, du klarer resten av historia selv). Et sidespor i denne episoden er et uavsluttet sjakkparti et par av team-medlemmene i mellom. Den søte nerden med midtskille og professoren. Bare at professoren er død og midtskillet i sorg. Han forsøker å avslutte spillet på egen hånd. Men flytter bare brikkene rundt i samme mønster. Før et tredje medlem setter seg og sier: La oss få dette overstått. Midtskillet (litt arrogant): Kan du spille, da? Det tredje medlemmet (selvsikkert): Hvem tror du professoren spilte med før han traff deg? Midtskillet: Jeg tenker jeg matter deg på fem trekk. Tredje mann: Ikke vær for sikker. Som skal bety for oss som ser på at vi har med veldig gode spillere å gjøre. Potensielle stormestere. Men HAHAHA tenker vi med en gang de begynner. Fordi HAHAHA de flyr gjennom fire trekk på under et halvt minutt. De ser så vidt på brettet.  Og da vet vi som har sett Magnus Carlsen bruke tjue minutter og mer på bare ett trekk vet at: ingen som har peiling spiller på det viset. De har bare satt et sjakkbrett foran et par av karakterene for å understreke hvor briljante de er. Og fredsæle. Og empatiske. Og moralsk kjernesunne. Sjakkbrett gjør det med folk.