F°

Emma Aars har sendt oss et stykke prosa på en serviett. Dette er slett ikke første gang noen håndterer sine forretninger pr. papirduk; mediet synes skreddersydd for frierier, haikudiktning og enkel subtraksjon (som når en barregning skal deles på to eller flere). Men aldri før har vi sett serviettarealet så godt utnyttet – fra marg til marg med tynne, svaiende bokstaver – som på det melkehvite eksemplaret frøken Aars lot frankere og postlegge i forrige uke. Innholdslig er vi litt all over the place, men mye faller på plass om man først konfererer følgende Beck-video anno 1997. Stilistisk er vi ca. akkurat der vi skal være. Bård Torgersens ånd(e) svever over vannene; vi sier ikke mer. Tørk deg rundt truten og les: De som legger seg på stranden for å sole seg er t-a-p-e-r-e. Det er mange som har prøvd å si det før meg uten å lykkes. Bare fordi de er feige jævler. Beck prøvde litt å si det i en video en gang (men vanskelig å vite om det var Beck eller regissøren Michel Gondry som var hjernen bak dette, bare ville legge skylda over på noen andre). Husker ikke sangen, men Beck løper rundt på en strand ikledd dress, skremmer måker. Eller, det begynner med at han først sitter på et kontor – så flyttes kontoret ut på stranda. Så glemmes kontoret, og det er bare Beck, strand, måker. (Og noen barn. Skjønner ikke.) Beck og jeg tok forresten en hel masse drugs en kveld for en stund tilbake. Det var før Charlotte Gainsbourg og samtaler om kirsebærblomster i Kyoto. (Ok, intervjuet i i-D. Det var ikke jeg som skrev det, jeg er fortsatt bitter. Fuck Beck. Minus det med strendene, da.) Beck og jeg hørte på God Only Knows av Dirty Beaches. En dårlig coverversjon, vi fant den opp, imiterte de lyse vokalene. Gikk middels pluss etter planen. Vi danset i sanden, Beck og jeg. Vi lekte spaca, så lost (så prison break hehe), så urbane hippier som vil finne seg selv til tross for lav motivasjon. Neste dag skrev jeg en kronikk hvor jeg stilte meg kritisk til meg selv og oppførselen min den siste uka. Beck ble dritsur og mente han «mista trua» (søkte det opp på Urban Dictionary, men det fantes ikke på engelsk. Kanskje han hadde flere norske venner enn bare meg).

Kjære Nils & Bendik, Jeg skriver 22. juli. Akkurat nå føles alt jeg har sendt dere – hvert bilde, hvert ord, hvert kort – skrekkelig malapropos. De var sendt under andre forhold, i en helt annen sinnsstemning. Mitt håp er at de kan være påminnelser, i beste fall, om hva som er vanlig, weird, irriterende, dust – i ett ord, alminnelig – i en merkelig tid. Hva tror dere? John Erik Kjære Nils & Bendik, Etter å ha stirret å norske nyheter i flere timer, bestemmer jeg meg for å kjøre til Stinson Beach. Barna fortjener bedre enn en nyhetsbesatt far. De skjønner uansett lite av Utøya/regjeringskvartalet/terror/hat. Vel framme stiger vi ut av bilen og setter oss i sanden. Først der og da, foran Stillehavet og tåken, slippes følelsene løs. Jeg gråter som et lite barn. Stakkars mennesker. John Erik Kjære Nils & Bendik, Booze & News. News & Booze. Booze & News. News & Booze. Booze & News. Booze. News. Booze. News. Booze. News. Booze. News. Booze. News. Booze. News. Booze news booze news booze news booze news booze news. 22/7-hilsen, John Erik

Før helgen rapporterte Stig Sæterbakken om en sjokkartet opplevelse i Hedergrens bokhandel. Her er oppfølgeren. 30. juli Kjære Lars. Faen ta deg, hvor du ga meg en støkk på Hedergrens, søndag, da jeg fant Effekter i nyhetshyllen og begynte å lese forordet ennå mens jeg var i butikken, først første setning, dernest overskriften, og viste det til Elizabeth, hvit som et laken, og sa at jeg hadde jo kontakt med deg senest i desember og at jeg ikke kunne skjønne at du var gått bort uten at jeg hadde fått vite om det! Det hører med til historien at dødsbudskapet om en kjær kollega nådde meg få dager før vi reiste, dessuten gjør vel Oslo-bomben og Utøya-massakren også sitt til at døden virker som mer av en mulighet enn den pleier. Etterpå, mens vi satt og røkte i solskinnet ute på Stureplan, fortalte jeg Elizabeth at det siste jeg rakk å gjøre var å sende deg et eksemplar av Umuligheten av å leve, at dette var den siste kontakten vi hadde hatt. Og ikke før hadde jeg sagt det, så falt blikket mitt på tittelen på innbrett nummer to. Dernest: Denna förteckning är avslutad våren 2010. Og så det ene med det andre og det tredje. Det tok med andre ord en god stund før jeg skjønte at jeg var lurt. Og godt var jo dét. At jeg var lurt, mener jeg. Men som sagt: Faen ta deg! Stig 31. juli Käre Stig, ja, fan ta mig och i dessa dagar dessutom, det var ju meningen att du skulle ha fått boken INNAN den blev allmänt tillgänglig … Din lilla text från förra året var en märklig läsning i kraft av dess förmåga att sätta ord på ett helt aggregat av tankar som jag i min enfald gått och trott mig ensam om. Förordet skrevs några veckor efteråt och eftersom förlaget var villigt att skapa en faksimil av det gamla Forum-biblioteket, så gav sig vissa saker sas av sig självt. Författarna i den klassikerserien är ju alla avlidna … Tack för din omtanke. Den värmer mig. Hör av dig nästa gång du är i Stockholm. Det bästa. Lars