Kafka på trikken, Haruki på Hawaii

Du pleide også å sitte sånn, husker du? Og ikke bare på trikken/bussen/i drosja, men på restaurant, på pub, på stadion, på kino, på venterommet, på trappa, på benken, i sola. Du var ikke den som leste mest, men du leste alltid. Litt. En side eller to. Overalt. Du slapp språket inn i deg ved enhver anledning og språket hjalp deg fortsette med hva enn du holdt på med. Som jenta på trikken med Kafka på stranden. Som leser og ikke ser opp. Hun må elske bøker, tenker du. Og husker noe Haruki Murakami sa på Hawaii en gang om selvtillit: «Hvorfor jeg hadde selvtillit som tenåring? Fordi jeg visste hva jeg elska, jeg elska å lese, jeg elska musikk og jeg elska katter. De tre tinga. Så selv om jeg var et enebarn var jeg lykkelig, fordi jeg visste hva jeg elska. De tre tinga har ikke forandra seg siden barndommen. Jeg vet forstatt hva jeg elsker. Det er en trygghet. Hvis du ikke vet hva du elsker, er du fortapt.» Bare rutiner og utholdenhet kan redde deg: «Jeg liker å lese bøker. Jeg liker å spille plater. Jeg samler på plater. Og katter. Jeg har ingen katter akkurat nå, men hvis jeg går meg en tur og ser en katt, blir jeg lykkelig.» Som du blir av å ta deg en trikketur og se en bokleser. 

Relaterte artikler