F°

Vi stiller noen av årets forfattere noen julete spørsmål knytta til deres aktuelle utgivelse. I dag: Rune F. Hjemås, forfatteren av både boksingelen Orkester og kortprosasamlinga Et lite skritt for mennesket. Fotografier (1985 - 2018).

FF: Hvis du skulle tatt et bilde av din julaften, hvordan ville det sett ut?
RFH: Antakelig til forveksling likt alle andres tilsvarende bilder; lykkelig forspiste familiemedlemmer i kaskader av krøllete gavepapir, fåret smilende av kveldens åttende knusktørre kransekakevits lest med innlevelse av en onkel som akkurat har passert den kritiske grensen for hvor mange ulike polvarer man kan innta i løpet av en kveld. Det er en slags arketype med få variasjonsmuligheter, likevel er det alltid noen detaljer som skiller den ene julen fra den andre. Små utskiftninger i rollelisten, interiørmessige fornyelser. De beste bildene er kanskje de som greier å fange opp disse nyansene på en subtil måte, slik at man først i ettertid kan se livet passere i revy når man blar gjennom dem. Også årets julaften er en luke i livets julekalender, men nøyaktig hva som skjuler seg bak den får man vel egentlig først vite mye senere. Jeg tror det er noe ganske fint denne gangen.

FF: I en av tekstene i Et lite skritt… har jeg-et fått et raclette-sett til jul for noen år siden, som stadig er ubrukt. For å unngå virkelighetens versjon og nye gaver som skal stå ubrukt, hva ønsker du deg til jul?
RFH: Nå er jo ikke dette direkte virkelighetslitteratur da, så for alt jeg vet er det godt mulig at det raclette-settet ikke ville blitt stående like ubrukt som i boka, dersom noen fant det for godt å skyve det inn under treet. Ellers er dette av uforklarlige grunner blitt vanskelig å svare på - det brukte jo å være verdens enkleste spørsmål! Nå ender jeg som regel opp med innviklede avledningsmanøvre, mens jeg forsiktig lirker samtalen over på noe annet. Været, ja, er det ikke på tide at det kommer noe snø? Trenger ikke RBK en ny spiss? Men det er klart at det hele tiden utgis bøker som ville sørge for å holde meg trygt forskanset i sofakroken romjulen gjennon, i en slags lykksalig zentilstand – men dersom Jocke Berg skulle sitte der på julaften og tenke at han angrer på hele avskjedsgreia, at det hele var en feil og at Kent likevel kommer til å fortsette å gi ut plater, så er han hjertelig velkommen til det. Når som helst. Skulle bare mangle.