– Jeg lå i sofaen og hikstet

Geoff Dyer

Smiger åpner alle dører, er det noe som nesten heter, og Flamme er ikke bedre (evt verre) enn andre på dette området. Så da vi snublet over bibliotekar Tove Giskeødegårds (hun jobber til daglig på Nesodden bibliotek, stikk innom!) hyllest av vår egen Geoff Dyer kunne vi ikke annet enn be om mer.  

FF: «Den morsomste boken du har lest på lenge,» skriver du på Instagram, kanskje du kan utdype litt, si noe om hvordan Dyer er morsom?
: Dyer er morsom på en litt sånn forulempet, britisk måte. «Pessimistisk» er for sterkt, men det finnes en selvrefleksiv og kritisk grunnholdning der som, i hvert fall for meg, virker på den måten. Min humor, som de sier. Jeg koste meg særlig med delen av boka hvor de bor og reiser rundt i Italia. Såpass mye at jeg lå i sofaen og hikstet og følte det nødvendig å lese noen partier høyt for mannen min.

FF: Ble du overraska av denne lettsindige jovialiteten, gitt bokas tittel og anslagsvise kobling til D.H. Lawrence?
: Det fantes jo et og annet hint om at boka ikke utelukkende skulle handle om D.H. Lawrence. Jeg åpnet den ikke i tro om å møte en saklig biograf, for å si det slik. Da hadde jeg vel heller ikke plukket den opp fra «nylig innlevert»-hylla, kjenner jeg meg selv rett. Men En ren besettelse har fått meg til å tenke mer på en fin Lanterneutgave fra 1973 av Lawrences noveller, som jeg har liggende. Jeg har ikke lest den ennå.

Geoff Dyer: En ren besettelseFFSå da kjenner du deg kanskje igjen i Dyers stadige utsettelser av egne gjøremål? Og hans virkelighetssyn generelt? 
: Både ja og nei. Tankene er gjenkjennelige – om man bare finner det perfekte stedet å arbeide, skal det nok bli noe av den romanen, osv – men Dyer er proff, han tar prokrastinering til et nytt nivå. Metoden innebærer mer drastiske grep enn å ta en halvtime surfefri når det går i stå. Dyer flytter fra landet, legger ut på nye researchturer og tar hele livssituasjonen opp til vurdering når det går dårlig med studien over D. H. Lawrence. Ikke minst tenker han på å gjøre endringer og diskuterer hele tiden med seg selv hva som kunne vært om han hadde valgt annerledes. Det høres kanskje ikke så festlig ut, men den småsinte tonen til Dyer gjør at det aldri tipper over i melankoli. En ren besettelse er kanskje en klassisk Veien er Målet-bok. Det er i så fall et virkelighetssyn jeg kan bekjenne meg til.

FF: Dyer gjør et nummer av at han, i mer voksen lesealder, tiltrekkes mer av brev og dagbøker enn det vi kan kalle mer ordinære utgivelser og konvensjonelle sjangre (romanen, poesien og så videre), kanskje fordi han føler seg nærmere både forfatteren og livet på disse stedene - hvordan er det med deg? Føler du deg nærmere forfatteren og eller livet i brev og dagbøker enn ordinære utgivelser som f eks Geoff Dyers En ren besettelse?
: Jeg er glad i å lese disse «personlige» sjangrene (så kan man diskutere hvor personlig det er når Dagboken til Witold Gombrowicz ble publisert som føljetong i et tidsskrift i sin tid). Og jeg liker å tenke på forholdet mellom liv og verk hos forfatterne jeg leser. Eller liker? Det er vel egentlig noe som bare skjer av seg selv, en naturlig impuls til å skape sammenhenger. Ved å lese dagbøker og brev, for eksempel, blir disse spørsmålene fort mer fremtredende. Så takk og pris for at den historisk-biografiske lesemåten er back in style!

FF: Er det ditt første møte med Dyer?
: Ja.
FF: Kunne du ønske deg flere bøker oversatt?
: Absolutt. Og her passer det å nevne at oversettelsen virker veldig god. Det tenkte jeg faktisk på når jeg leste.

Å, du sa det også! Tusen takk, Tone, du har gjort et lite forlag veldig fornøyd med seg selv. Kan være vi utsetter alle gjøremål for dagen og heller drikker selvgratulerende espressoer mens vi kikker på de forbipasserende dagrobotene som jobber alle andre steder.

Relaterte artikler