Jeg! Jeg! Jeg! Jeg!

Nedskjæringene i medie-Norge har de underligste konsekvenser. For eksempel observerer vi at en ny generasjon forsmådde vikarer og evige frilansere er blitt fanzinemakere på fritida: Disse unge menneskene har Aftenposten og Dagbladets spalter som plattform, men higer etter en pause fra den journalistiske disiplineringen som følger av frilans-/vikartilværelsen. Jobben i tabloidmedia oppleves som en evig audition. Den usikre situasjonen gjør at de skriver med ekstra påholden penn, redde for å provosere både politisk og formmessig. Fanzinene blir en ventil, et fristed, en lekegrind utenfor desksjefens kontroll. Vi kjenner ikke folka bak den nystifta trykksaken Jeg!, så vi vet ikke om diagnosen stemmer i dette tilfellet, men den minner ikke lite om f.eks. Ulvedager og Faraojournalen i tone og format. Skjønt primus motor Arne Borge vil trolig brokke seg over sammenlikningen: «Magasinet/tidsskriftet (men helst ikke fanzinen) kan romme kulturkritikk, politikk, anmeldelser, føljetonger, illustrasjoner, skjønnlitterære tekster og annet ... Om tidsskriftet skal ha noen hensikt, må det være at vi kan uttrykke ting som ikke skrives andre steder», proklamerte han i en e-post som sirkulerte for noen måneder siden. Nå foreligger første nummer, med tema «min generasjon». Litt om anslaget: Tonen er hyperrefleksiv, post-marcusiansk, hipsterrunoffsk. Skribentene synes smertelig klar over at ALT ER FLAUT (Abo Rasul). Ta bare blekkas navn – «Jeg!»: Ordet er satt i kapiteler etter hver artikkel, som en slags sluttbyline. Jeg! Jeg! Jeg! Jeg! Slik lyder også de fire første oppføringene i Witold Gombrowicz' dagbok, husker vi – men da sistnevnte hadde erklært overfor sin skjønne Rita at «Jeg er sentrum i universet», la han generøst til: «... men det er du også». Vi er m.a.o. fanget i oss selv, men miséren er den samme for hele hopen. Likedan med bidragene i Jeg!; de framstår nettopp som en serie (Sartre), bundet sammen av felles avmakt, og derfor med potensial til å realiseres som en gruppe. Hva handler tekstene om? Generasjonsspørsmål, som sagt. Selvpisken er framtredende, men det er den jo alltid når middelklassen ytrer seg. Jevnt over er det hele ganske flott og ganske topp. En tekst som skiller seg ut er Jo Brochmanns «JOslo-Tags», hvor vi ignorante skosnutekikkere opplyses om «hva som er hot og funny av tags i Oslo». La oss håpe spalta er tenkt som en fast innslag, for dette er virkelig funny, om ikke hot – som når Jo tar for seg noen av de mindre vellykkede arbeidene til sitt writer-idol Pax (også kjent som Paxicus, Pax-1, Paxxer, Pac-Man etc. etc.): Mange av disse er så uinspirerte at det ikke er mulig å skjønne hvordan de oppstod, som i f. 1, 2, 3, 4. Men spes f. 2! Du ser trolig ikke at denna er kjipere enn f. 3. Men i 3'ern prøver han ikke, han vil bare pisse på gatehjørnet sitt og komme seg videre, og det er stræit. Men 2-ern faller bare mellom alle stoler. Ikke helt plain, ikke schtygg, ikke fin, ikke morsom, bare litt rask-klassisk. Ha ha! Den siste tiraden klipper vi rett inn i standardrefusjonsbrevet vårt. Tillegges bør at samme Jo bidrar med en prektig kalligrafi-guide i samme nummer, liksom for å gi Oslo Sporveier («Ruter»?) nådestøtet. Eller er hele greia bare en spøk? Fins det en tagger som heter Pax? Er dette virkelig hans tags? Jeg vet ikke hva som er mest genialt: At Jo Brochmann har dikta opp alt sammen, eller at han har starta denne heroiske kampanjen i et ærlig forsøk på å intellektualisere taggemiljøet. Uansett: Mye moro her, og mer skal det bli: Jeg! nr. 2 slippes medio november (dvs. neste uke?), og temaet er «Jenter» (en hilsen til Vold/Heggelunds Vinduet-nummer med Marilyn M. på coveret?). Du finner bladet here, there and everywhere, og det koster bare en tier.

Relaterte artikler