– Jeg har ikke behov for å erobre verden lenger

Det er kanskje en litt rar ting: å skrive dikt. Å reagere på det som skjer med deg, med små mystiske, kanskje kryptiske vers. Eller kanskje ikke. Merkeligere ting skjer jo med oss når vi sover. Linda Klakken har fire diktsamlinger bak seg. Hun har villet dette livet hele veien. Og det er ikke sånn at hun vil noe helt annet i dag, men ting har forandra seg, ting er gjerne sånn.

NØH: Hva er det beste med poesien som livsledsager?
LK: Poesien avdekker den at vi mennesker er små og ubetydelige i det store bildet, men i stand til å gjøre de utroligste ting i et langt mindre perspektiv.

NØH: Og det verste?
LK: Det verste må være at den får oss - eller meg, i alle fall - til å tenke at jo mer jeg grubler, desto mindre vet jeg. Kanskje henger det sammen med å bli eldre. Man blir mer klar over at de standhaftige konklusjonene man slang om seg i yngre dager, kanskje ikke er så åpenbare som først antatt. Det vil si: Jeg tenker egentlig at det i ytterste konsekvens er en bra ting. Å ikke vite, og å vite at du ikke vet, utløser et nytt og interessant perspektiv på livet.

NØH: Hvis du tenker tilbake på Linda den gangen som forsøkte å skrive sine første dikt og Linda som forsøker å fortsette skrive dem i dag, hva har forandret seg?
LK: Jeg er blitt mer introvert. Kanskje også som et resultat av tidas tann, at jeg er blitt eldre og har erfart at livet går i bølgedaler. Før trodde jeg at livet var en eneste stor fest. Da kastet jeg meg ut i ting. Nå... vel, livet er fortsatt en fest...eller et middagsselskap, men de fleste gjestene har gått. Med det mener jeg at jeg har det jeg trenger, lite er mye osv. Har ikke behov for å erobre verden lenger. Liker måtehold og rutiner.

NØH: Hva vil du si idealdiktet i den nye samlingen forsøker å uttrykke/formidle/fange?
LK: Vanskelig, men godt, spørsmål. Jeg tror det har med muligheter å gjøre. Selv om det kommer nye muligheter hele tida, så er det enkelte som har gått. Vi mista toget, liksom. Og det kunne blitt tidenes beste tur. I så måte uttrykker det sorg, tapet over et annet menneske.

NØH: Nick Laird, den engelske poeten som er gift med Zadie Smith, sa nylig at poesien kanskje er den frieste av sjangrene fordi den ikke egentlig har en plass i markedet – altså: det fins ikke en mer eller mindre kommersiell måte å skrive den på, den vil nesten aldri selge uansett – er du enig? Og i så fall: hva gjør det med dikteren?
LK: Ja, jeg kan være enig i diktet står fritt, men står ikke romanen også fritt? Vi kan jo også skrive prosa uten å tenke på salg? I og med at lyrikken er nærmest usynlig i bokhandlene (med visse unntak), sier det seg selv at dikteren må tenke nytt. I hvert fall i min situasjon, jeg må skrive i flere sjangre fremover. Ellers går det ikke. Jeg har nylig gått en god runde med meg selv om akkurat det temaet. Penger har aldri vært hovedmotivasjonen for å skrive. Jeg hater penger. Men det er et verktøy. Og jeg trenger det verktøyet for å få lov å fortsette å skrive. Mulig jeg ikke svarer på spørsmålet, men jeg kan svare på noe annet, jeg kan svare på hvorfor jeg fortsetter å skrive, selv om det er vanskelig å klare seg økonomisk og dermed ensbetydende med å legge steiner i veien for seg selv: Det er friheten jeg jager. Og muligheten til å regjere over tida, som jeg regner som verdens mest verdifulle valuta.

Relaterte artikler