F°
– Jeg har bare lyst til å være glad
I går kveld, tidlig kveld, møttes Hans Petter Blad og Liv Køltzow på Tronsmo bokhandel for å imitere seg selv i en liten time. Blad og Køltzow ga tidligere i vinter ut samtaleboka «Å forsvinne i teksten» (en samtalebok som Blad forfekter at egentlig nærmer seg romanen, hvis man leser den sånn, og det kan vi være med på). Tronsmo ble raskt fylt opp og butikken måtte etter hvert ned i kjelleren etter flere stoler. Det var fint å se. Så snakket de to kollegene og kompisene om Køltzows liv, forfatterskap og sykdom. Det ble nært og det ble morsomt. Vi håper at flere av dere leser den nydelig boken forfattet av dette fine paret. Under følger et lite utdrag fra «Å forsvinne i teksten».
HPB: Leser du bøker om igjen?
LK: Ja, det har jeg gjort mange ganger. Jeg er i høy grad et «om igjen»-menneske; jeg var det som liten, jeg var det som voksen forfatter og jeg er det nå som pasient, eller som syk, eller hva du skal kalle det. En av grunnene til at jeg ikke ser på TV, og at jeg har et rart utvalg
av musikk, er at jeg må ligge unna alt som gjør meg deprimert. Jeg kan ikke høre på Bachs store orgelgreier uten videre, fordi jeg blir deprimert av det.
HPB: Er de sterke følelsene så truende, rett og slett, at det er direkte helseskadelig, i ditt spesielle tilfelle?
LK: Jeg syns det. Det er så mye å være trist for, i hvert fall i mitt liv. Det begynner å glippe litt nå. Jeg er i ferd med å komme meg etter operasjonen. For eksempel har jeg tatt et abonnement på Aftenposten, det er jo helt oppsiktsvekkende. Men fjernsynet ligger jeg fortsatt unna, fordi jeg blir deppa. Tidligere har jeg holdt meg unna fjernsynet fordi det forstyrret meg, fordi det på dette kontoret var tabu i mange år før jeg flyttet inn her, men også fordi jeg blir deprimert av de dårlige nyhetene. Vi blir ikke livlige og glade av å se på Dagsrevyen, og det gjør jeg opprør mot. Jeg har ikke så mye tid igjen. Jeg har bare lyst til å være glad, og da spiller jeg den musikken som passer meg, som ikke alltid er særlig avansert, men jeg er desto mer kresen hva angår framføring og lydkvalitet på innspillingen, derfor lager jeg mine egne mapper i Spotify, så jeg slipper overraskelser i negativ retning.
HPB: Hva med den store skyggen, metafysiske tanker, dødsfrykt?
LK: Det har jeg gjort meg ferdig med, i alle fall i denne omgang.
Relaterte artikler
-
For menneskelig til å bli avfeid– tale fra redaktør Bendik Wold på slippfesten for Da postmodernismen kom til Norge, 19/5-2016Å gi ut en 350 sider lang bok om en «isme» framstår ikke umiddelbart som noen god forretningsidé i dagens bokmarked, kanskje med mindre det er står «islam» foran. Men: Som redaktør må jeg si at det har gitt meg en tindrende lykkefølelse å utvikle denne bokideen sammen med en kompetent forfatter, og deretter følge skriveprosessen i rollen som sekundant og materialforvalter. Historien om norsk postmodernisme er en riktig godtepose; jeg tør påstå at også boka er blitt en pirrende miks av søtt, salt og syrlig. Bjarne Riiser Gundersen har hatt et stort antall kilder å bade i, og har med jevne mellomrom kommet til overflaten gledesstrålende og med favnen full av lakrispiper, sor-bits, salte UFO og andre slikkerier som forsvant fra reolene for nær 30 år siden. (Altså, billedlig talt.)
I andres hender kunne boka lett blitt et raritetskabinett eller en nostalgisk kavalkade. Takket være Bjarnes analytiske klo er det i stedet blitt en bok som som det føles merkelig akutt å utgi akkurat nå.
Boka forteller historien om et ord. Den er et portrett av en generasjon. Den er et stykke norgeshistorie – en beretning om noe særegent «norsk» ved måten dette begrepet (postmodernisme) ble introdusert og kritisert på her hjemme. Det er også en fortelling om en mediehverdag og en offentlighetskultur som knapt er til å forstå, selv for oss som faktisk har minner fra 1980-tallet.
Det tok bokstavelig talt årtier å introdusere postmodernismen på norsk, og selv da den fikk litt vind i seilene, var ulike felter i forbløffende utakt. Arkitektene kunne krangle om begrepet i årevis uten at forfattere eller statsvitere leet på et øyelokk. Folk måtte pakke en Volvo Amazon og kjøre til Paris for å ta del i idédebatten. Hvor fort hadde ikke denne formidlingen gått i dag, kan man spørre seg, med internett og sosiale medier?
En bok om en «isme» er nødvendigvis en bok om språk, ideer, ideologi. Men dette er også en fortelling om sånt som det nesten ikke fins språk for. Raymond Williams lanserte «structures of feeling» som betegnelse på slike generasjonsbestemte «stemninger» som til enhver tid preger kulturen. Når marxisten Williams kryssleste ulike litterære verker fra en periode, opplevde han stadig at han satt igjen med en «rest» som ikke kunne tilbakeføres til materielle betingelser eller til tidas rådende ideologier – og som heller ikke kunne settes på kontoen for individuell variasjon. En fellesnevner som vanskelig lot seg plassere: et visst tonefall, bestemte tilbøyeligheter, aversjoner, diller, gester, en egen type humor – følelsesstrukturen (på godt norsk).
Jeg tenker, for min del, at postmodernismen selvsagt har en teoretisk side – filosofien – og en praktisk side – kunstverkene, bøkene, arkitekturen – men også en følelsesstrukturell side, og at Bjarnes store bragd er at han klarer å fange inn denne følelsesstrukturen (opprinnelig lokalisert i et bestemt samfunnssjikt, men siden spredt til hele kulturen, nærmest oppløst i grunnvannet), slik at vi får anledning til å kjenne på den, leve med den, kanskje også forstå den.
I populærkulturen finnes det en mye sirkulert anekdote om den gang indie-yndlingen Elliott Smith skulle opptre på Oscar-gallaen, og møtte den bestselgende popdivaen Céline Dion backstage. Han hadde gruet seg til situasjonen; han kunne ikke utstå musikken hennes, og forestilte seg at hun var en hoven superstjerne omringet av bryske bodyguards. Men en ganske kort samtale endret hans oppfatning av henne for alltid. Måten hun møtte ham på, noen varmende ord og en klem, var «too human to be dismissed». Resten av livet var Elliott Smith en trofast forsvarer av Céline Dion, selv om han fortsatte å slå av radioen hver gang han gjenkjente en av låtene hennes.
Jeg skal ikke påstå at postmodernismen er en sviskesanger fra Canada. Men vi har hørt postmoderne floskler over eteren i så mange tiår nå, at vi antakelig er gått litt lei. Vi kjenner igjen refrenget. Vi vet hva det går i – tror vi.
Det er her Bjarne Riiser Gundersens bok kommer inn, ikke som forsvars- eller misjonsskrift, men som en påminnelse om at postmodernismen alltid har vært noe mer enn sine mest ihjelspilte radiohits. Boka tar oss med backstage og viser oss at fenomenet i all sin overdådige, motsigelsesfulle, feilbarlige prakt nettopp er for menneskelig til å bli avfeid.---
Les mer om Da postmodernismen kom til Norge herPaneldebatten om postmodernisme ble tatt opp og streamet av Morgenbladet og kan ses her.
-
I kveld slipper Olav Løkken Reisop sin andre bok, første roman, Grandiosa, på Perla ved Sofienbergparken i Oslo. Dørene åpner 18:00. Alle hjertelig velkommen. Romanen er en drøyt 400 sider lang festmiddag for velstyret til bygården hvor bokas hovedperson, Nikolai, bor sammen med kona Lovisa. Han har så latterlig lite lyst på denne middagen fra helvete at han bestemmer seg for å gjøre det verste ut av det. La raseri, fordommer og overlegenhet få fritt, indre spillerom. Grandiosa er alt du egentlig har lyst til å tenke om andre mennesker, men ikke turt. Vi anbefaler den selvsagt på det varmeste, som vil si: 220 grader i forvarmet stekeovn, og la stå til svidd forbi enhver gjenkjennelse.FF: Slippefest for Grandiosa i kveld, er dette den vanskelige andreslippfesten?OLR: Hehe, andreslippet er vanskelig i den forstand at man skjønner at slippfester og bokutgivelser betyr langt mindre enn jeg trodde - og håpet - det ville gjøre. Men desillusjonen er ikke noe udelt negativt. Den gir også mer realistiske forventninger - til hva skriving er og bør være - og med det også færre krav, større frihet. Man slapper mer av med litteraturen igjen, kryper opp i sofaen, skjenker seg en dram, og leser og kjenner varmen bre seg (fra brennevinet).
FF: Grandiosa er en tittel som man mistenker er henta fra frysedisken på supermarkedet, og for å forfølge metaforen som ligger smeltet oppå den: Hva slags topping kan leseren forvente seg? OLR: Tittelen hadde faktisk, i alle fall til å begynne med, mindre å gjøre med pizzaen enn det italienske ordet for stort/storhet (femininum). Eks: Avere un'idea grandiosa. Og ideen til boka kom etter å ha sett filmen La grande belezza. Roma er jo flott, tenkte jeg, men hva med gråbeinsbyen Oslo? Et forsøk på et slags tilsvar kanskje. Og da ga tittelen seg selv. Jeg har lyst til å si at jeg hadde skrevet minst hundre sider før jeg kom til å tenke på frossenpizzaen, men det ville vært å kokettere. Men det tok kanskje et par sekunder fra jeg bestemte meg for tittelen til jeg kom til å tenke på den norske merkevaren. Et annet viktig spørsmål jeg stilte meg underveis var: Hva er Oslos (nåtidige) svar på Wiens Ringstraße? Hva er dagens kitsch? Åpenbart Barcode. Det er så pinlig å se hvordan til og med Dagsrevyen har valgt denne frossenpizza-bakgrunnen i vignetten sin. Men topping sa du? Jo, helt klart jalapeño, som er det beste man kan putte på grandisen, skal man først gi den en egen vri.FF: I hvor stor eller liten grad skal man forveksle forfatter og hovedperson?OLR: Et betimelig spørsmål. Merket meg at en anmelder hevdet at jeg og Nikolai (hovedpersonen) var én og samme mann. Belegget for påstanden var at Nikolai, i begynnelsen av boka, sitter og leser en Dagbladet-artikkel som jeg har skrevet, og at han sier seg enig i en del av påstandene jeg kommer med i denne artikkelen. Men han er langt ifra enig i alt. Dessuten irriterer han seg over a-endelsene mine. For å si det sånn: Hadde Nikolai og jeg vært samme person, hadde jeg vel heller latt Nikolai være artikkelforfatteren. Nikolai har dessuten et plankeadelig opphav. Og er en snobb av verste type. Den typen åndssnobb som mener materielle snobber ikke bør ha livets rett. Selv er jeg - med tanke på tittelen særlig - heller å regne som en folkets mann. Men i likhet med Nikolai er jeg utdannet arkitekt, det må jeg innrømme.
FF: Arkitektur er frossen musikk, skal vel Goethe ha sagt. Og Victor Hugo: «Architecture has recorded the great ideas of the human race. Not only every religious symbol, but every human thought has its page in that vast book.» Har du et lignende forhold til samspillet mellom de to? Og hvilken rolle spiller dette samspillet i Grandiosa?OLR: Gode sitater. Spesielt Goethe-sitatet har hjemsøkt meg lenge. Det har en intuitiv kraft det er vanskelig å argumentere mot, det er nok bare å bevege fingeren som en taktstokk når man peker på vinduene langs en fasade, og man kjenner rytmen inni seg. Det er også vanlig å tenke seg bøker som byggverk bestående av søyler og dekker. Osv. Men samtidig: hus er hus, bøker er bøker, musikk er musikk. Når man snakker om musikalitet i litteraturen, så er det vanlig å tenke seg at et godt gehør lar seg overføre i skrift. Men som «motbevis» kan man tenke på alle de musikerne og komponistene med elendig setningsmelodi. Det ene trenger ikke å utelukke det andre selvfølgelig, men jeg tror det er viktig å minne seg på at vi snakker om ulike felt. Såkalt kreativitet og godt gehør er sjelden overførbart. Multikunstneren hører hjemme i renessansen.
FF: Slippfester er blitt både vanlig prosedyre og forholdsvis populære småarrangenment, hva syns du om dem? Går du på mange?OLR: Hyggelig lavterskeltilbud. Perfekt som tredje-date. Alkohol og mye skravling, men med et kulturelt alibi som gir inntrykk av at man er en person som liker å holde seg orientert. Selv foretrekker jeg sofaen og en god bok.