- Jeg håper boka setter en støkk

I oktober slapp Tine-Jarmila Sir sin første diktsamling «Hvis» på Flamme forlag. En diktsamling som, for å parafrasere Knut Hamsun, ingen forlater uten å ha fått merker av den. Så er det ikke ofte det skrives diktsamlinger om overgrep mot barn. Hvis noensinne. «Hvis» er løst både konseptuelt og impresjonistisk, helt levende og splitter nakent, det skjer heller ikke så ofte.

NØH: Du har skrevet en diktsamling som ingen andre diktsamlinger jeg kan komme på, er det noe du tenker eller kjenner på selv?
TJS: Jeg tror man skal være forsiktig med å pårope sin egen originalitet, siden alle som skriver tar det fra noe (vi gjerne har lest, sett, eller hørt før, hvert fall lignende), og kanskje særlig siden jeg gjennom hele boka henvender meg til andre skrivende, men jeg tror jeg har skrevet ei samling som omhandler tematikken overgrep på en helt ny måte. Nettopp på grunn av det litterære grepet som er tatt i bruk. Samtidig kjenner jeg meg langt fra original denne bokhøsten, jevnfør tematikk, men jeg håper den (boka) setter en støkk i lesere hva gjelder menneskers evne til ondskap, hvor primitiv ondskap er, og hvordan en overgrepsutsatt blir preget av hendelsene, ned på helt fundamentale ting, som f.eks å stå opp om morgenen, lage middag etc.


NØH: John Erik Riley har sagt at samlingen er umulig å legge fra seg og kaller den «pensum for vår tid» - hva tenker du om det?
TJS: For det første ble jeg fullstendig satt ut da han sa det, John Erik, liksom, du vet. Men at den er pensum for vår tid – igjen, jeg tror ikke overgrep er blitt skrevet om på en så direkte måte før (jevnfør språkbruken og detaljene), og kanskje er det en måte å få det fortalt på som gjør at vi faktisk kan ta innover oss hvilke grusomheter barn blir utsatt for. Under hele skriveprosessen gikk jeg med et sitat av Kerouac i bakhodet: «Don't use the phone. People are never ready to answer it. Use poetry.»

NØH: Hvordan er det å lese fra den?
TJS: Nå har jeg bare lest fra den én gang tidligere, og det husker jeg ingenting fra, men det var stille etterpå, inntil noen slapp et veldig høyt sukk og applausen fikk lov til å ta plass. Kanskje det er ei skummel bok å klappe til? Vanskelig å si er bra, for jeg tar meg i det selv; å ønske noen god lesning er ikke noe jeg kan gjøre med denne, og kanskje er det litt sånn når jeg leser fra den også – det er vanskelig, fordi jeg vet folk ikke eventuelt sukker av fine avslutninger eller instagram-vennlige fraser. Det er bare jævlig. Og jeg får litt dårlig samvittighet.

NØH: Og gleder eller gruer du deg til Poesifest?
TJS: Jeg både gleder og gruer meg. Jeg sitter nok nede på Bare Jazz en liten time i forkant, nipper altfor nervøst til ei øl, mens jeg drar i kjolen, hører på noen låter, helt til jeg vet jeg må gå inn og lese. Men jeg gleder meg, jo, jeg gjør jo det. Sånn, litt. Kanskje.

Relaterte artikler