Jeg gikk en tur på stien

Ole-Petter Arnebergs faste spalte på Flamme-weben er herved utvidet til også å omfatte dataspill. Ellers er oppskriften som før: Spalta byr ikke på «kritikk», ei heller «anbefalinger», men noe tredje (og bedre!). Dagens spill: Limbo. Hvem har vel ikke gått seg vill i skogen som barn? Jeg kan i alle fall fortelle at jeg har gjort det mange ganger, i og med at jeg har vokst opp med skogen omtrent utafor døra. Jeg trasket rundt og undersøkte primært brennesle og maur. En gang ramlet jeg over ende i et kratt fullt av brennesle: Jeg hadde bare truse på meg, og hele kroppen, all huden min, boblet så smått ut, hundrevis av små bobler jeg ikke måtte klø på, noe jeg likevel gjorde, til fingertuppene ble røde. Denne sviende følelsen gikk jeg rundt med lenge etterpå. Med maurene var det to ting som fascinerte meg: det ene var smaken jeg fikk hvis jeg stakk en pinne ned i tua, ventet litt, og så dro den ut og sleika på den; det andre var å brenne maurene med et forstørrelsesglass, sollyset som ble konsentrert til en prikk av glødende varme, som brente én og én til noe svart som ikke beveget seg lenger. Kanskje var det denne hensynsløsheten for det jeg ikke oppfattet som levende, som gjorde meg redd for skogen? Kanskje skogen ville ta igjen når jeg først hadde rotet meg bort inni den? Eller kanskje var det sånn skogen tok igjen – ved å få meg til å rote meg bort? De gangene jeg gjorde det – jeg gjør det vel fortsatt – ville den fantasiens lekeplass som skogen til da hadde vært, forvandles til et reelt mareritt av alle de redsler jeg plutselig så rundt meg, og som ikke ville forsvinne før jeg var tilbake i det trygge, til den som passet på meg, eller til lettelsen over å vite hvor jeg var. Alt jeg var redd for tårnet seg opp i hodet mitt, som også var det eneste jeg hadde å forsvare meg med – tanken, å tenke – tenke at jeg måtte finne en vei ut, få kroppen til å lystre bevegelsene som kunne styre meg hjem igjen. Spillet Limbo begynner med at du har gått deg bort i skogen, og er en rørende skildring av ferden tilbake til den som ikke engang var klar over at du hadde gått deg bort, og som sannsynligvis aldri kommer til å forstå hva du nettopp har gjennomlevd.

Relaterte artikler