F°

For ganske lenge siden, egentlig, ga Ingvild H. Rishøi (bilde) og Bendik Kaltenborn ut boka Pling i bollen. En litt fantete bok med undertittelen fine og ufine barnerim. Vi leste den og ville, selv om vi kommer et par år for seint til festen, ta en liten prat med forfatteren. Det går an, det. Bøker er ikke ferskvare, tross alt. Og det er alltid kake igjen i litteraturen. Så. Derfor.

NØH: I åpningsdiktet spør du hvem blir du og lar ikke leseren bla videre før han eller hun har svart – jeg kunne også spurt: hvem blir du når du skriver rim for barn?
IHR: Jeg blir en glad dame, og en plagsom kollega. Da jeg skreiv disse rimene, blei jeg veldig fornøyd, så jeg klarte ikke la være å rope dem ut på kontoret. De jeg deler kontor med fikk ikke jobba noe særlig.

Hvem blir du?
En gartner med bladlus i håret?
En vektløfter som er en meter rundt låret?
Pingvinjeger? Punker? Et postbud? En prins?
En dame på Hamar som samler på pins?
(...)

NØH: Du skriver/ rimer om fyll og spetakkel med Jølle i hovedrollen, i tillegg til å bli koko og pling i bollen -potensielt veldig alvorlige ting - hvordan er det å lage smil av det?
IHR: Når det gjelder Jølle, så er det rimet morsomt på hans bekostning, siden han er dum i fylla. Og når det gjelder å erte de gale ... for meg er erteterapi den beste terapi. Når jeg føler meg gal, liker jeg å bli erta for det. Men dette gjelder kanskje ikke alle, så jeg kan ikke anbefale deg å prøve det på dine mest nevrotiske venner.

NØH: Hvordan var det/ er det å skrive til melodi? Har du eller noen sunget dem?
IHR: Jeg skreiv diktene først, og så skreiv musikere melodiene. Det er en gave å få melodier, og tegninger, tilbake, det er så herlig at det blir MER av noe jeg har laga, uten at jeg trenger å jobbe selv. Melodiene blir framført av et band som heter Pling, både live og på en plate. Sangene spilles en del på Radio Super, det er jeg stolt av. Særlig voggesangene håper jeg at noen barn får til SINE voggesanger. Det er en ære å få være noens voggesang.

NØH: ... Og hvorfor får jeg lyst til å krype bak i det kaotiske baksetet, egentlig?
IHR: Det er nok fordi du også har lyst på en egen liten verden der du  har full kontroll. Det må du kanskje i erteterapi for.

NØH: Skal tenke på det. Maurice Sendak som skrev den fantastiske barneboka Where the Wild Things Are, sa en gang at «I don’t believe in childhood. I don’t believe there’s a demarcation of you mustn’t tell them this, you mustn’t tell them that. You tell them anything you want.» Enig?
IHR: Jeg tenker at man MÅ skrive farlig og skummelt for barn. Uten noe farlig eller fælt, blir det ikke bra litteratur. Ingen synes det er morsomt å lese en historie der alt går bra.

NØH: Sendak sa også «I refuse to lie to children. I refuse to cater to the bullshit of innocence.» Tror du barna tåler det skumle like godt som Sendak antyder?
IHR: Jeg blei livredd av Mikkel Rev, andre barn tåler Marg og Bein-bøkene. Men jeg tror barn er ganske gode til å beskytte seg, og slutte å lese, når det blir for skummelt for dem. I hvert fall håper jeg det. Dessuten tror jeg at så lenge det finnes håp, eller noe morsomt, i teksten, så går det skumle bedre. Sånn som Astrid Lindgrens Brødrene Løvehjerte – den handler om døden hele veien, men den er også full av håp. Mens Inger Hagerups dikt om den gamle bakeren som ikke har noen kunder og så dør – det har ikke noe håp i seg. Det er derfor barn blir helt fortvila av det. Og jeg veit at sønnen hennes tusja over hele siste vers i boka si. Så da synes jeg det var greit å dikte ny slutt.