F°

NØH: Hei Pål, er det greit at jeg har laga overskrifta før vi gjør intervjuet?
PA: Hm? Nei.
NØH: Hva syns du om Pål sine skrøner?
PA: Hva for noe?
NØH: Men er det ikke skrøner du har skrevet, da? Eller er novellene i Er vi venner igjen? sanne?
PA: I den forrige boka gjorde jeg et poeng ut av å bruke mitt eget navn, uten at det betød at jeg alt jeg skrev var sant. Denne gangen er fiksjonaliseringen tydeligere, ingen karakterer som heter det samme som vennene mine, for å si det sånn. Når jeg skriver, begynner jeg gjerne med en situasjon jeg kjenner fra erfaring: min egen eller andres, men så – når det begynner å bli personlig (eller kjedelig), så må jeg lyve, finne på - helt til karakterene jeg begynte å skrive om er noen andre, sine egne. Det samme gjelder for motivkrets og miljøvalg. Det er f.eks. lett å ta utgangspunkt i steder eller miljøer man kjenner godt, men siden det også på et tidspunkt blir begrensende, så begynner man plutselig å reise i hodet i stedet. Det er da begynner å bli spennende.

NØH: Hva tror du er det viktigste du forsøker å gjøre i disse novellene?
PA: Jeg forsøker å finne og blåse opp situasjoner i hverdagen der venner, familiemedlemmer eller kjærester plutselig blir fremmede for hverandre. Hva er det som skjer når kommunikasjonen svikter i nære relasjoner, når stillheten mellom to som kjenner hverandre blir ubehagelig? Og hva skal til for at vi tenker at vi har løst floken, slik at vi kan si at vi er venner igjen? Er man den samme for den andre etterpå, eller må man begynne på nytt?

NØH: Har måten du tenker om fortellinger og det å fortelle forandra seg siden du begynte på EVVI?
PA: Jeg er veldig glad i klassiske, stramme noveller som opprettholder tidens og stedets enhet og konsentrerer seg om få personer og få hendelser. Jo mindre en leser har å forholde seg til, jo mere kan han/ hun finne i underteksten. Da jeg begynte å skrive på boka, var det korte, antydende noveller som var malen. Etter hvert som jeg skrev ble imidlertid både historiene og fortellingene lengre og befolket av flere personer. To, tre av de ferdige fortellingene er nesten roman-aktige i strukturen. Så ja: Både måten jeg tenker om fortellinger og måten jeg forteller på, endret seg i løpet av prosessen. Men det finnes mer tradisjonelle noveller i boka også.

NØH: Leser du mye noveller? Har du favoritter?
PA: Jeg leser masse noveller og er veldig glad i formatet. Det er godt å oppholde seg i et litterært univers i kortere perioder av gangen. Man blir nøyere, mer oppmerksom. Noveller skaper gode lesere. Jeg er veldig glad i Ingvar Ambjørnsens noveller, spesielt de litt lengre som «Sorte Mor», «Natt til mørk morgen» og «Kirsebærtreet». Ellers liker jeg godt Frode Grytten, Ingvild H. Risøy, Bjarte Breiteig og Gro Dahle. Alice Munroe og Karen Blixen er to favoritter fra utlandet.

NØH: Hva tenker du om novellenes posisjon, så og si, i samtidslitteraturen?
PA: For meg ser det ut som om novellen står sterkere enn på lenge. Det har, så vidt jeg kan se, kommet ut flere novellesamlinger de siste par årene, enn det som har vært normalt. I hvert fall flere som har fått oppmerksomhet. Det er gøy og inspirerende! Fint å se at det finnes forfattere som Breiteig og Risøy som konsentrerer seg om novelleformatet over tid og blir skikkelig gode novellister.

For et par uker siden slapp Pål Angelskår sin andre bok på Flamme: novellesamlinga Er vi venner igjen? Den håper vi du får med deg i løpet av året, eller åra, eller livet ditt.