– Ikke bare et klapp på kinnet, liksom

Claire Trévien

Forleden dag ble den fransk-britiske poeten Claire Trévien nominert til Guardian First Book Award 2013 for samlinga The Shipwrecked house. Her snakker hun med flamme om poesi og sånt.

NØH: Gratulerer med nominasjonen. Jeg leste din lille spaltetekst «Poetry changed me» for litt siden, og lurer på hvordan det skjedde, at poesien forandra deg? Snubla du over en samling som gjorde inntrykk? Ble du mast på av venner? Hva skjedde?
CT: På franske skoler er det tradisjon for å lære seg dikt utenat og framføre dem i klasserommet. Sånn er det ikke i England, så jeg hadde en fordele ved å ha fått poesien inn i kroppen ved en tidlig alder. Det første diktet som virkelig traff meg, skal sies, var Rimbauds «Ma bohème», og det overrasker sikkert ingen at det fins en håpløs oversettele av den i samlingen min! Det tok litt før jeg ble sammen med poesien, for å si det sånn, på skolen skrev jeg mest tegneserer og grøssere om medelever og lærere. Først da jeg ble 16 begynte jeg å ta poesien mer alvorlig. Det var ingen som masa på meg, og det tok faktisk fire år før jeg turte å si til andre at jeg skrev dikt.

NØH: Du sier også at du har en «dirty habit for words», som får poesien til å høres litt uskikkelig ut. Er det sånn du ser for deg poeten? Som en ramp i ord?
CL: Jeg tror skriving er mer fornøyelig når det gjøres i farta. Å snike seg til et dikt i lunsjpausa funker bedre for meg enn å sette av en hel dag.

NØH: Og hva er viktigst for deg, tror du: lyden av et dikt, eller vreden i det?
CL: Hvorfor kan jeg ikke velge begge? Eller ingen av delene! Det beste med poesien er at de diktene som treffer deg sjeldent lar seg kategorisere på sånne måter. Og når jeg sier treffer mener jeg treffer så hardt at du ikke lenger vet hva som er opp og hva som er ned, ikke bare et klapp på kinnet, liksom.

NØH: I diktet «Novella», tilegna Rimbaud, skriver du: You can't be serious when you're twenty-one, god førstelinje, som får deg til å tenke på ungdommens plass i poesien, eller det unge, om du vil. Fordi du både avviser de unge (you can't be serious...) samtidig som diktet er tilegna den kanskje største barnestjerna i poesien. Så: Hvordan tenker du om det unge og poesien, har det samme kraft som den eldre, kanskje klokere?
CL: Førstelinja er et ekko av Baudelaires linje i «Roman» og det handler ikke bare om de dumme tinga en gjør i den alderen, men den måten vi ser tilbake på oss selv for hvert år som går og ikke er fornøyd med det vi ser. Ei blanding av nostalgi, nedlatenhet og medfølelse. Jeg har det sånn både med diktet og mitt 21 år gamle selv. Når det gjelder det unge i poesien – de forfatterne som jeg syns er mest spennende i dag er alle sammen unge, under 35, men det har kanskje vel så mye med meg å gjøre. Når jeg har blitt et par tiår eldre og surmuler mye mer, ser det sikkert annerledes ut, men enn så lenge syns jeg måten samtidspoetene forholder seg til vår verden på er inspirerende.

NØH: Du siterer også Cyranos dra til helvete, Døden, og er det noe du også er i stand til å si? Eller hjemsøker døden deg, som den kanskje gjør alle poeter?
CL: Døden burde hjemsøkje alle. Det er alt for lett å glemme at en skal dø. Hver gang jeg må ta en viktig avgjørelse spoler jeg fram til meg selv som 80åring for å forsikre meg at det ikke er noe jeg kommer til ångre på. Og jeg syns flere skal forholde seg til livene sine på den måten, heller enn å leve seg fast i det ensformige, som om eksistensen er et gigantisk dataspill som bare lar seg vinne ved å holde seg til det vante og kjente.

Cyrano de Bergerac Takes a Last Bow
 
He says fuck you to Death, for looking at my nose,
raises a glass to the sky that clouds like a noose.
The moon’s a limp pancake, dripping with syrup.
He pours more wine; the cork still has its stirrup.
 
He knows the bottom of the glass is near but beauty
is in the useless half-swig, the attempt to bounty
unbroken beads of wine on the tongue for a second
longer, to feel it slip away and still think it extant.
 
Yes! he cries, You take everything away from me!
He surveys the debris of bloodied glass, frowning.
But when I go, there’s something unsmashed
I can claim’s still mine, my fucking panache.

Relaterte artikler