Idealisme og realisme

Drikk kaffe, redd verden Er det mulig å praktisere ideologikritikk etter «ideologienes død»? Gjesteskribent Arne Borge – redaktør av fanzinen Jeg! – forsøker i denne spalta å utdrive de semiotiske skrømtene fra en del mer eller mindre «relevante» samtidsfenomener. Dagens tema er forbrukermakt. I høst kunne man ta del i «Fairtrade-pausen». 20. oktober skulle man ta en pause, som kunne «nytes (min uthevning) hvor som helst; i en butikk, på en kafé, i et fly, på jobben, hjemme, på rådhusplassen eller andre steder. Så lenge et Fairtrade-merket produkt blir benyttet på en eller annen måte er pausen gyldig og med i konkurransen». Slagordet for kampanjen var «Utviklingen fortsetter i pausen». I høst kunne man kjøpe en baconpølse – jeg tror det var en baconpølse, det kan ha vært en ostepølse eller en ost- og baconpølse – på Narvesen til 25 kroner. Av disse 25, skulle 10 gå til organisasjonen MOT, som jobber for å bevisstgjøre ungdom rundt valg av hvilke rusmidler de (ikke) bør innta. I høst ble det avviklet et «heidundrande (sic) tv-show» kalt «Rødnesedagen». Slagordet til Rødnesedagen var «Gjør noe som fenger for penger». Her skulle man gi så det svei til Redd Barna. Gjennom november kunne man høre kjendiser på P4 gjøre morsomme ting som fenget (slik de gjør hver dag resten av året) – for penger. Her var det bare å la seg rive med. Vi kunne dessuten lese at det fine med Rødnesedagen var at alle kunne være med. Alle kunne gjøre noe som fenget. For penger. Dette triangelet – fritid, mat og underholdning – utgjør et fint bilde på hvordan solidaritet i dag ikke er et politisk begrep, men et filantropisk «overskuddsprosjekt». Rettferdig handel, anstendig lønn for arbeidet, tilgang på mat, vann, medisiner – dette er ikke moralske/politiske selvfølgeligheter, men et veldedighetsball man kan arrangere når man har tid til overs. Ved å tillegge forskjellige varer idealisme som en ekstra kvalitet – «med på kjøpet» – skaper man et inntrykk av at det er mulig å opprettholde livet man lever, samtidig som verden blir «et litt bedre sted». 1) Man kan ta seg en pause, og mens man gjør det nyte verden i riktig retning. 2) Siden kan man spise verden i riktig retning. 3) Til slutt, når man er forsynt, kan man sette på TV3 og underholde verden i riktig retning. Det finnes en nydelig humanistisk fortelling om en liten gutt som kaster sjøstjerner som har blitt skyldt opp av tidevannet og er i ferd med å tørke inn. Det er et utall av sjøstjerner der. En gammel mann kommer mot ham og spør han hvorfor han gjør dette, når det uansett er alt for mange sjøstjerner der til at han rekker å utgjøre noen forskjell før sola tørker dem inn. Gutten bøyer seg da ned, plukker opp en sjøstjerne, kaster den ut i vannet, snur seg mot mannen og sier: «Det gjorde all verdens forskjell for denne.» Denne historien er representativ for den solidariteten veldedighetsorganisasjonene stiller til skue med jevne mellomrom. Den enkelte sjøstjerna som reddes, den idealistiske gutten i møte med Den Andres Sjøstjernearmer, i kontrast til den voksne, pragmatiske kynikeren. Men er det ikke den gamle mannen som har rett? Et nytt tidevann (finanskrise) vil uunngåelig komme, nye sjøstjerner vil tørke inn, og gutten vil aldri rekke å redde et betydelig antall. (Bare en masse betydelige «enkeltskjebner» som kan gjenfortelles som «utrolige historier».) Viser ikke denne historien heller at en radikal strukturendring er den eneste måten å løse problemet på? Trengs ikke heller en demning, utgravning eller liknende for å sikre en bærekraftig framtid for sjøstjernene? Den lille gutten er prototypen på han som «i hvert fall gjør noe». Det er vel og bra. Men uten en betydelig politisk dreining kan vi ha et utall guttepjokker som «faktisk gjør noe» samtidig som at antall sjøstjerner øker ytterligere. Dette minner om den klassiske ideen «idealisme vs. realisme» vi flaskes opp på: Churchill-dialektikken «radikal (idealist) som ung, konservativ (realist) som gammel» som livets naturlige utvikling. Man har liksom lært leksa. I fortellingen med den lille gutten får denne motsetningen en morsom dreining. For gutten er ikke idealisten. Gutten er realisten. På tross av sin fromme, stoiske atferd er han realisten, for det er han som forholder seg til «virkeligheten som den er», fremfor å skape en ny virkelighet. Den gamle mannen er heller ikke idealisten, men en kyniker. Ikke en god posisjon i seg selv, men kynikeren har i hvert fall evnen til å gjennomskue realismens nytteløshet. Kynikeren anerkjenner ikke den virkeligheten «vi alle lever i», og særlig ikke de filantropiske forsøkene på å idealisere den. Det er viktig at vi minner hverandre på følgende: Når Fairtrade i en pressemelding skriver at «studentkoret ‘Kor i all verden?’ i Trondheim drakk Fairtrade-merket juice på øving», så må vi ikke innbille oss at dette er en idealistisk handling. Vi må minne oss selv på at dette ikke er politikk, det er ikke holdning, det er ikke handling. Hva vi enn ønsker å utrette, må vi minne oss selv på dette: Fairtrade-juice, rødnese og baconpølse er ikke idealisme. Det er realisme. Det er å avfinne seg med at verden er slik den er, og det beste vi kan få til er en slant til tv-aksjonen en gang i blant, et økologisk speltbrød på lørdager, og Fairtrade-juice i korpausen, en tirsdag i året. Vi befinner oss i en slags gisselsituasjon. Det haster å redde de som sulter nå, la snakket om strukturforandring ligge! Georg Johannesen ble konfrontert med sin bistandsmotstand med at mange ville dø om man ikke gav umiddelbar bistand – mente han det fremdeles? Han svarte ja. Dette er kynisme, det er en god form kynisme. Å være idealist i dag er ikke å handle varer på idealistisk grunnlag. Det er å reise et moralsk/politisk ideal. Dette idealet finnes ikke i den «virkeligheten» vi serveres i dag – stranda med sjøstjernene som syklisk skylles opp på land for å tørke, med unntak av de heldige få som reddes av noen som fenger for penger – det må skapes fra utsiden.* —— * Denne teksten er delvis blitt til grunnet Alain Badiou: The Meaning of Sarkozy og Slavoj Zizek: First as Tragedy, Then as Farse og hans kronikk i månedenes norske utgave av Le Monde Diplomatique.

Relaterte artikler