I en bil, i en kupé

Hva er en bilkupé? En liten verden for seg, avsondret, trygg, usjenert – privat. Forskning viser at det ikke primært er billettpriser eller mangel på sitteplasser som holder folk unna trikk, buss og bane. Mange foretrekker faktisk å sture (alene) i en bilkø. Morgenrushet fryser tida og gir familiefar/-mor en dose etterlengtet privatliv. Slik bekreftes Gaston Bachelards gamle poeng fra La poétique de l'espace (1958): Mennesker trenger små, intime rom for å kunne dagdrømme, for å kunne huske. Det spatiale er av så stor betydning, mente Bachelard, at psykoanalysen snarest burde suppleres med en ny forskningsgren: «topoanalysen», den systematiske, psykologiske studien av det intime livs lokaliteter.

I går ble Nasjonal transportplan 2014–23 overlevert samferdselsministeren. Diverse fagetater foreslår – som forstandig er – å prioritere kollektivtransport i bynære strøk, på bekostning av klimafiendtlige veiprosjekter. (Bergenserne henger allerede med geipen, ser vi på Dagsrevyen: De vil gjerne opprettholde sin status som Europas mest luftforurensede by). Samtidig forteller plakatene i nabolagets videobutikk at Nicolas Winding Refns Drive er kommet på dvd. En god film, for all del, men også et problematisk forsøk på å relansere bilisme som filmdramaturgisk premiss. En representativ YouTube-kommentar: «This movie is the only reason I want a driver's license. That, and … Burt Reynolds.» Just dét: Drive søker nostalgisk å forlene bilkjøringen – det å rulle rundt i en forplumrende metallboks, strukturelt underkastet den trafikale doxa (lyskryss, forbudsskilt, veimerking …) – med en nimbus av coolness, opprørskhet og melankoli light. Scorseeses taxisjåfør var, om ikke annet, en entydig tragisk skikkelse; Ryan Goslings navnløse sjåfør kunne kanskje stått på startstreken sammen med Burt Reynolds i The Cannonball Run.

Drive hviler på to utgamle myter: Mannen som ofrer seg, liksom uselvisk, for en sårbar kvinne han tilfeldigvis begjærer (ikke ulikt Travis Bickle i nevnte Taxi Driver). Dernest bilismemyten. Når Goslings karakter uventet får et stort ransutbytte mellom hendene, springer han ikke til nærmeste politikammer. I stedet dreper han for fote (riktignok i «selvforsvar»). Vi godtar plottets u-sving (heh!) nettopp pga. de to nevnte premisser: Mannen er forelsket. Og han har en bil. Forelskelsen viser at han har følelser, bilen at han er «dyp» – skjønt han knapt ytrer en minneverdig replikk filmen igjennom. Isolasjonen i chevroletens lune kupé signaliserer «plaget sjel», signaliserer «ensom cowboy på den urbane prærien». Den stiller ham også i en moralsk unntaksposisjon: Liksom eremitten står han alene foran Gud. «This valorization of a center of concentrated solitude is so strong, so primitive, and so unquestioned,» skriver Bachelard (for anledningen i engelsk oversettelse), «that the image of the distant light (her sikter han til det fjerne lyset fra eremittens hytte, alle vegne omgitt av mørk skog) serves as a reference for less clearly localized images.»

Ville Drive vært den samme filmen om Ryan Gosling forflyttet seg gjennom L.A. pr. bybuss? Dumt spørsmål. Ekte helter har alltid lappen (i hvert fall i USA). Og så er det vel med bilkupeen som med teltet, skuret, sommerstugan: Stormen gjør avsondringen meningsfull. Hvis bare veggene er sterke nok, er naturkreftenens herjinger til å leve med. Da kan uværet sågar være til atspredelse, liksom volden er det i Nicolas Winding Refns film.

Relaterte artikler