F°
Hvor skal du i sommer? (8)
Blir det ferie i år? Hvor drar du? Hva har du for planer? Utlandet, kanskje? Eller Norge? Vi har bedt et knippe forfatter (og mennesker) fra rundt om, å lage minireiseguider fra sine steder, store og små, i tilfelle en av oss, eller alle, drar forbi i løpet av sommeren. I dag: MiRee Abrahamsen om Merdø.
Merdø – arendals sydlandske sommerhemmelighet
Det er når du innser at du glemte å dra med den siste fergen til fastlandet, at du vet at du er på et bra sted. Jeg sitter under vinranker og spiser «kibling», stedets spesialitet; frityrstekt sei med nederlandsk krydder, hva nå det enn er. Gradestokken murrer rett under tretti. Sanden på strendene ligger jomfruhvit. Den stygge fergen Trau forsvinner, det skummer rasende i kjølvannet. De to blide servitørene kommer meg til unnsetning. «Du kan sitte på med oss». Livet er på det vidunderligste når løsninger bare renner inn av seg selv. Og sørlendingene – de er fanden meg et easy-going folkeslag! Båthaik. Spørsmålet er bare: «Vil jeg egentlig tilbake?»
Om sommeren forvandles Arendal til en summende turistby. Men hvor drar arendalittene selv? Svaret er Merdø – en tidligere uthavn, lett tilgjengelig med ferge. Forvirringen begynner allerede på kaia i Arendal. Ikke bare én, men to ferger sloss om min gunst. Merdø. Lang æ. Stum r. Mæædø, som arendalittene selv sier det. Merdøferga og Merdøruta presenteres i et salig virrvarr av skilt og plakater. Kort sagt – det går en ferge hver halve time. Jeg ender opp på Merdøferga. For skarve seksti kroner troner jeg keiserlig alene på det øverste dekket mens fergen pløyer vannet gjennom Galtesund – sundet som skiller Tromøy fra Hisøy. Hver bredd er pyntet med velfriserte plener, trebrygger og ekstragavante trehus; vitner om Arendals storhetstid som handel- og skipsfartsentrum. De søvnige arendalittene har hatt sin periode med ekstravaganza og dekadanse, de også. Underveis passerer vi konkurrentfergen, Trau. Den er stygg som bare juling, og et raskt blikk er nok til å forstå hvordan den fikk nettopp det navnet. I det fjerne de to fyrene: Store Torungen og Lille Torungen som hvert år inntas av jazzfestivalfolket på sommeren. På Tromøysiden står en svakt hjulbent kvinne og blotter sin fagre barm av hjertens lyst. Måkeskrik, skinnende svaberg – blinkende som i et glatt panterøye, sjekter, til venstre – «Maagereiret». Der bodde Gabriel Scott. I sjøen, sorte fisk. Fergen gjør en kort stopp på Rævesand, før vi setter kurs for Merdø.
Idyllhelvete. Allerede på brygga reiser den seg; en kompakt vegg av den mest intense sørlandsidyll som tenkes kan; de små stiene, trange veier, forseggjorte skipperhus i rødt og hvitt, velholdte brygger på rekke og rad, hager med bueganger, roser, sjasminer, liljer og markblomster i alle verdens farger. Det smeller i en vimpel. På det meste bodde det 144 mennesker her, de hadde tollstasjon, vertshus, losstasjon, skipsverft, skole og postkontor. Fremdeles bor det folk her året rundt, men om sommeren er det solsultne Arendalitter som dominerer. At det er så strøkent her er mystisk, for alle jeg passerer ser ganske late ut der de dovner seg i hagene med vinglass, småsover i solen eller bare stirrer ut mot havet, som seg hør og bør når havet først ligger der fremfor en.
På venstre og høyre side brer sandstrendene seg ut. Jeg lunter mysende gjennom idyllen, og kommer til Merdøs vestre ende, nær området som så muntert kalles for «Gravene». Her er strandliv med plenty av solsvidde kropper, saftige enger, og hipp hurra for allemannsretten, dersom du ikke eier et kapteinshus, vær så god å slå opp ditt eget telt.
Jeg krysser enga, tasser på stien gjennom krattskogen og er med ett ute på raet; rullesteinsstranda. Havet er så blått, funkler så intenst, at jeg får vondt i øynene. Fyrtårnene reiser seg rake, hvite og ensomt gigantiske mot horisonten. Mellom dem og Danmark, er det bare åpent hav. Et forblåst tre, og høyt, gult gress som suser i brisen, gjør sitt til å gi Merdø et kypriotisk preg. Skoger av kaprifolium sprer sin milde parfyme, blander seg med eim av salt tang. Fuck you, Provence. Det er Merdø som gjelder. Jeg balanserer på de glattslipte stenene, grunner på hva «mærd» egentlig kan være. Det høres ut som «faen» eller «dritt» - «merde» på fransk. Det er neppe noen av delene.
Jeg traver rundt hele øya, og det er mye lengre enn jeg antok. De smale stiene går i sikk-sakk, passerer svaberg og krattskog, og ender opp ved museet, et gammelt skipperhus. Det er stengt. Men kafeen ved siden er åpen. Mellom vinranker, og et vell av grønne planter spiser jeg stedets fiskesuppe mens en tjukk måke stirrer på meg fra sidelinjen. De siste årene har noen reggae-entusiaster arrangert reggaefestival her ute. Det passer inn i dette litt sydlandske. Sydlandsk og romantisk - så romantisk at det nesten er irriterende. Og når jeg oppdager at den siste fergen allerede har lagt fra kai, tenker jeg bare «jaja». Skal man strande et sted i verden, er ikke Merdø et dårlig sted.
Forslag til lesestoff:
Gabriel Scott: Kilden
Karl Ove Knausgård: Min Kamp 3 (med handling fra Tromøy som ligger rett på innsiden av Merdø)
– MiRee Abrahamsen
Relaterte artikler
-
Blir det ferie i år? Hvor drar du? Hva har du for planer? Utlandet, kanskje? Eller Norge? Vi har bedt et knippe forfatter (og mennesker) fra rundt om, å lage minireiseguider fra sine steder, store og små, i tilfelle en av oss, eller alle, drar forbi i løpet av sommeren. I dag: Frøydis S. Simonsen om København.
ET SLAGS KJÆRLIGHETSBREV TIL KØBENHAVN
-
Blir det ferie i år? Hvor drar du? Hva har du for planer? Utlandet, kanskje? Eller Norge? Vi har bedt et knippe forfatter (og mennesker) fra rundt om, å lage minireiseguider fra sine steder, store og små, i tilfelle en av oss, eller alle, drar forbi i løpet av sommeren. I dag: Monica Isakstuen om Fredrikstad.
TAKE A WALK ON THE EAST SIDE
Innom Fredrikstad? Jeg tror nemlig ikke du er i Fredrikstad for å være her en hel helg eller mange dager. Med mindre du er på kurs eller besøk, og da har du helt sikkert fått deg en guida tur allerede. Altså: jeg mener ikke at Fredrikstad ikke er verdt et lengre besøk. Håh! Nei, som sju år gammel innflytter er jeg patriotisk nok til å mene at byen ved utløpet av Glomma er Norges vakreste. Men fakta er at de aller fleste sommergjester kommer fra hyttene sine på hva Hvaler. Når det regner, for eksempel. Eller når man trenger noe nytt. Eller bare må ha litt fri fra manne branne og sju sultne skrikerunger, eller hele storfamilien eller bare kjæresten, eller hva vet jeg.
Til saken: Fredrikstad er en fin by for en sommerdagsvisitt, come rain, come shine. Men jeg har ikke tenkt å be deg gå til bryggepromenaden og alle uteserveringsstedene der. For der har du vært før, enten byen het Fredrikstad eller Tønsberg eller Drammen eller Risør. Øl i solgangsbris og folkehav er fint, for all del, men det finnes også noe som er enda finere. Bare hør. Min by er delt i to av Glomma, på den ene siden ligger vestsiden, et slags bysentrum med gågate og parkeringshus og kjøpesenter og den allerede nevnte bryggepromenaden. Litteraturhuset er absolutt verdt et besøk, du kan spise frokost eller brunsj på Fabel, avhengig av hvor tidlig du er ute. Men så gjelder det å komme seg ganske kvikt over til det området som virkelig gjelder. Du har ikke allverdens med tid, du må bruke den godt. Og det tok meg faktisk seks år å finne ut hvilken del av byen som gjelder. Nå bor jeg på østsiden. Så mitt råd er enkelt: kom deg over brua til Gamlebyen, Kongsten og Vaterland. (NB: først skal du stikke innom matbutikken eller polet og kjøpe deg passende drikke. Mer om hva du skal bruke den til senere.)
Den beste måten å ankomme østsiden er selvsagt med ferje. De små røde farkostene heter ting som «Go´ vakker Randi» og «Go´ vakker Vivi», og ferjehistorien strekker seg helt tilbake til 1617. Med arbeiderpartiet ved roret, har ferja også blitt gratis. Denne to minutters sidelengse luksusferden over Glomma syns jeg definitivt du skal unne deg. (I 1874 var ferjedriften ikke like populær. «Jeg skal ikke oppholde meg ved fergebåtens utseende, Rorskaldens drakt, krittpipen og skråtobakkrøken, den slett Skjulte ølflaska i forstavnen og lerken i bukselommen, heller Ikke ved at renslige folk er nødt til å foretrekke en overfart i Stående stilling av frykt for å få grå andringsmenn på sitt tøy», skrev en ikke navngitt, men tilsynelatende nokså misfornøyd reisende i lokalavisa Tilskueren.)
Ta altså ferja over til østsiden. Gamlebyen. Nordens best bevarte festningsby. Og så videre. Nikk og smil til ferjemannen, det bør føles som en riktig ting å gjøre nå da reisen er gratis.
Tusle på brostein inn i Gamlebyen. Alle serveringsstedene er hyggelige på sin måte, velg det som har plass. Hvis det er lørdag ramler du før eller siden oppi frimarkedet. Her kan du kjøpe mye rart. Pent, stygt, brukt, hjemmelaget, barneleker, nips og klær.
Interiørbutikker og kunst finnes det også masse av her. Stikk innom gallerier og små sjapper. Jeg garanterer deg at du finner minst tjue nye gjenstander til både kjøkken, stue, soverom, peishylle, vegg og vinduskarm.
Kom deg opp på vollene som omkranser festningsbyen og følg stien/grusveien sørover, sånn at du kommer litt på utsiden av bebyggelsen. Nå er du omgitt av grønt og skjønt, og her skal du slå deg ned, så nærme vannet du kan. Åpne den passende medbragte drikken og nyt.
Avhengig av hvor lenge du blir i punktet over, ser du om du har tid til en liten rusletur gjennom Vaterland. Dette må være byens vakreste sted. Bare følg elva enda litt lenger sør, så kommer du til den lave trehusbebyggelsen fra 17- og 1800-tallet. Opprinnelig oppsto disse få kvartalene som en forstad til byen innenfor vollene. Navnet stammer trolig fra nederlandsk og viser til et flatt, lavtliggende sumpland. Sumpland til tross, dette området kan du ikke gå gjennom uten å få lyst til å bli for alltid. Nå høres jeg ut som en eiendomsmegler, men det kommer du også til å gjøre.
Finn et egnet sted ved vannet her også, og tøm i deg de siste slantene.
Ikke gå samme vei tilbake. Prøv en ny voll, en ny sti. Stjernemønsteret som omgir Gamlebyen inviterer til lange omveier og sikk-sakk-gåing. Det kan jo passe nå.
Ta ferja tilbake.
Hvis du har med deg barn kan du gjøre akkurat som i punktene over, men du bør i tillegg legge turen innom lekeplassen ved inngangen til Gamlebyen. Her bor geitene, de er skikkelig søte og tøffe. Hvis du vil lese noe morsomt, skal du kjøpe Fredriksstad Blad og snu avisa. «På tråden» er en bakside verdt nærstudie.
Ha en fin dag, da du! Go east!– Monica Isakstuen