Hvor lykkelig har en forfatter lov til å være?

Det er en rimelig innarbeidet fordom blant folk flest at forfattere (og kunstnere) er en alltid litt lidende yrkesgruppe. Det går aldri riktig bra. Vi får det aldri helt til. Det er alltids noe å klage på. Fra bokhandlere til politikere til, som Ragnar Hovland så muntert ramser det i Ei vinterreise, navngitte norske forleggere. Er det sånn: at du treffer en forfattere og tenker: skulle gjerne ha skrevet bøkene, men ikke levd livet? Så ta dagbøkene til Joyce Carol Oates i betraktning. Den 27. juli, 1981, skriver hun: «... I passes last evening in a pocket of quiet ... thinking about my novel, and about my ear, and about life passing, the summer passing, one thing or another, how happy I am, how resolved, how content, how much it really means to me (I can't deny it) that I have completed Angel of Light, and A Bloodsmoor Romance ... Elsewhere, my 'public career' rattles along, without me, so to speak. To have had the pleasure of the writing seems all, or nearly. A luxury one can sparsely speak of to anyone else, for fear of seeming ... seeming what? ... too removed from the world of reviews, sales, delirium, hurt, blood, handshakes, congratulations, commiserations.» For det er det antatte og etablerte forfatterlivet: anmeldelser, salg, anfall, smerte, blodslit, introduksjoner, gratulasjoner, medynk. Nåde den forfatteren som sitter med et smil om munnen og fryder seg over å være nøyaktig den hun er, her og nå, skrivende på et manus hun attpåtil elsker.

Relaterte artikler