Hvor brenner det Ellen-Mari Thelle?

Ellen-Mari Thelles roman "Bernard banker på" handler om hvordan det kan være å forelskelse seg på slutten av livet. For hjerter stopper ikke før de virkelig gjør det. De fortsetter å håpe, elske og knuse opp gjennom årene. Dette er ikke en roman som roper høyt, men innstendig som en gammel låt som radioen aldri helt gir opp å spille. Det er vel fordi den sier noe om oss selv og kjærligheten.

FF: Hvem var din første fiktive flamme? Altså en person fra en bok eller film som du blei litt forelska i eller ville være som?

EMT: Jeg husker jeg ble veldig forelsket i Jarl Goli i Portveien 2 da jeg var åtte år gammel. Og i Jake i Jake and the Fatman noen år seinere.

FF: Hva gjør deg sinna?

EMT: Jeg blir sint på bilister som ikke overholder vikeplikten eller som gjør andre gærne ting i trafikken. Da banner et ellers nokså sindig misjonærbarn

FF: Hva synes du om skriverådet: Skriv der det brenner?

EMT: Det er et veldig godt råd. Det er det jeg følger, i hvert fall. Mulig det er derfor jeg bruker så lang tid på hver bok, da. Det brenner ofte både her og der.

FF: Hva skriver du om da?

EMT: Litt forskjellig. Da jeg begynte å skrive min andre roman Det bestandige, visste jeg for eksempel at jeg måtte gi hovedpersonen min, Elise Falck, to barn. Både for å gjøre henne litt mer normal enn i den første romanen, men også fordi jeg måtte skrive ut mine egne opplevelser av å bli flergangsmor. I Bernard banker på var det i språket, eller formidlingen, det brant. Jeg hadde et veldig stort behov for å skrive på en annen måte enn tidligere. Kortere setninger, kortere kapitler. Jeg var så lei mitt eget språk. Lei av universet jeg hadde oppholdt meg i i mange år. Jeg måtte så langt vekk fra meg selv som overhode mulig.

FF: Kan du fortelle om en heftig leseropplevelse du har hatt det siste året? Den behøver ikke å være bra.

EMT: Det må være da jeg leste Den polske bokseren av Eduardo Halfon. Det er en på alle måter fantastisk roman. Da jeg leste den, fikk jeg tilbake troen på litteraturen. På dens muligheter. Alle stedene man kan reise, ikke sant. Bare fordi bokstaver trykt på papir blir ord, blir mening, vekker følelser.

FF: Har du noen gang vært skikkelig fan av noe? Av hva?

EMT: Jeg var skikkelig fan av Tori Amos i tjueårene. Da jeg så henne på Norwegian Wood en gang, sto jeg helt framme ved scenekanten, og da hun endelig kom ut på scenen, hørte jeg en eller annen skrike noe så infernalskt. Jeg snudde meg for å se hvem det kunne være, og oppdaget til min store forskrekkelse at det var jeg som sto der og skreik.

FF: Kan du fortelle om den gangen du brant deg? Hva skjedde da?

EMT: Jeg brant meg på riskokeren hjemme på kjøkkenet da jeg var barn, men det er en kjedelig historie. Jeg fikk ikke arr engang.

Men jeg brant meg på noe annet, som ikke er ildrelatert, annet enn at det var under OL i Nagano i 1998. OL-ild osv. Jeg jobbet der som sjåfør for Norway Village. En kveld det ikke var noen gjester eller utøvere som skulle fraktes rundt omkring, fikk jeg lov til å jobbe i baren. Jeg fikk beskjed om å sette på musikk, fant frem den offisielle OLcd-en, satte disken inn i spilleren, men noen hadde åpenbart kommet borti volumknappen, så da You can leave your hat on av Tom Jones kom på, smalt det så høyt i høytalerne at Grete Ingeborg Nykkelmo slengte vinglasset i været. Da kom en ildsint Vegard Ulvang bort til meg og kjeftet. Jeg forsøkte å forklare at det ikke var min feil, men der var vi tydeligvis uenige.

FF: Har du blitt starstruck? Av hvem?

EMT: Ja, av Karl Ove Knausgård. Han hadde akkurat gitt ut En tid for alt, tror jeg, og debutromanen hans skulle da ut som hovedbok i Bokklubben. Kompis Joakim Kjørsvik og jeg var på et arrangement på Blå i regi av Bokklubben. Alle skulle få gratis bok, det skulle ligge en under hver stol. Men det lå ikke noen under våre stoler. Kanskje fordi vi kom litt seint og stolene våre var ekstrastoler. Uansett. Da alt var ferdig, ble Joakim og jeg igjen. Vi ville så gjerne ha en bok. Det måtte jo ligge et par igjen som noen hadde glemt. Så der går vi krokbøyde frem og tilbake gjennom lokalet mens vi speider etter bøker. Plutselig kommer Knausgård gående. Vi retter oss opp, Joakim og jeg, litt flaue, later som ingen ting. Knausgård står der fremfor oss, sier ingen ting, ser bare på oss. Høy er han. Veldig høy. Og fordi både Joakim og jeg er så starstruck, klarer ingen av oss å si noe. Tilslutt klarer heldigvis Joakim å stotre frem noe om at det var et stilig cover. På boken, altså. Samme design som de nye Tor Ulven-utgavene, eller? Mulig det, svarer Knausgård, nikker, og så går han. Og så løp vi.

FF: Hva liker du best? Peis eller leirbål?

EMT: Peis inne. Bål ute.

FF: Hvilken låt synes du er finest: Light my fire av The Doors eller Eternal Flame av The Bangles?

EMT: Eternal Flame. Helt klart.

FF: Hva gjør deg tullete glad?

EMT: Å se og høre de to eldste barna mine spille korpskonsert. Det låter surt, musikken halter av gårde, men det er så vakkert at jeg griner av glede.

Relaterte artikler