Hvis Tine-Jarmila Sir sitter på toget

Hvor er hun da på vei? Hun er på vei til Kristiansand og Arendal for å snakke om diktsamlinga Hvis som er blitt nominert til Sørlandets litteraturpris. Og måtte hun vinne. Ingen fortjener det mer, tør vi påstå (så får Øystein Lønn og Tore Kvæven, de to andre nominerte i klassen for skjønnlitteratur, heller ha oss unnskyldt). En nominasjon som i praksis betyr en retur til hjemlige trakter for Tine-Jarmila, og hun sitter så vidt vi vet på toget nedover nå. Jeg sender like godt en melding.

NØH: «Gratulerer så mye med nominasjonen, Tine-Jarmila!»
TJS: «Tusen takk! Og gratulerer til deg også, tross alt du som har halt denne boka ut av meg.»

(Red.anm. Det var aldri snakk om å hale, folkens, men heie, gjorde jeg.)

«Er du på vei til Sørlandet nå?»
«Jepp! Sitter på toget. Har ikke kjørt fra perrongen ennå (notorisk tidlig ute), så jeg sjekker heller for ente gang at jeg sitter på riktig sete: 36, vindu, vogn to.»

«Er toget fullt?»
«Vogna mi begynne å fylle seg opp, sikkert fordi det er her man kan forhåndsbestille sete. Men plassen ved siden av meg er ennå ledig!»

«Hvem håper du på setter seg der? Jack Kerouac f eks? Hvordan blir turen da, i så fall?»
«Åh, det ville vært helt perfekt og helt ubrukelig. Fyllenervene til Kerouac ville sannsynligvis ført til en hel del spørsmål om kafevogna, men jeg ville fulgt ham (delt ei øl) og latt ham sovne på skuldra mi, om så var. Så får heller Mac og manus vente litt.»

«Men kjenner vi Kerouac rett, ville det fort blitt mer enn ei?»
«Det ville nok blitt flere, ja, så jeg ville forsøkt å få i ham (mest meg) litt mat, så det ikke gikk helt over styr. Kjøttkaker, f eks.»

«En utfordring å få mat i visse forfattere. Men Kerouac, siden han likevel dukka opp, var god på å reise, helst på haik, men også tog. Er du en god reisende?»
«Jeg er nok helt motsatt av Kerouac hva gjelder reising. Sjekker billetter hundre ganger (den kan jo ha blitt sletta), sover dårlig natta før, får ikke spist ordentlig osv. Han ville vel hanglet på, slengt seg ned, lagt arma i kors og sovna. Det jeg er mest spent på nå er overgangen min om noen timer. I kveld er det bokbad i Arendal, og jeg har et vindu på ni minutter på å bytte tog. Det kommer jeg til å tenke på hele veien. Og utfra det kan du selv se hvor lite flink jeg er til å reise.»

«Men ni minutter! Skjønner at det stresser. Og bokbad er også noe som stresser, eller?»
«Takk for forståelsen! Bokbad er alltid litt stressende, jeg er så klart komfortabel med å ha skrevet boka, men å snakke om den er noe helt annet. Vet jo aldri hva de kommer til å spørre om! Som en venninne en gang sa: Jeg skriver for å slippe å snakke.»

«Som er bedre enn: Jeg snakker for å slippe å skrive. Du er en av veldig få forfattere som etter roman i debuten, går til poesien i andreboka. Hvilken sjanger føler du deg mest hjemme i?»
«Å, jeg føler meg definitivt mest hjemme i poesien. Jeg liker hvordan det krever et helt (nytt) fokus fra min side hver gang jeg begynner på nytt. Kan selvfølgelig hende jeg skriver romaner igjen, men akkurat nå stortrives jeg med diktene.»

En ny melding fra Tine-Jarmila bryter rytmen: «Nå sa forresten konduktøren at det aldri har skjedd at noen har mistet overgangen til Arendal. I stedet for å bli beroliget, tenker jeg: En gang må jo være den første.»

«Hehe. Har det litt på samme måte. Men la oss si du kommer deg fram til Arendal i god tid, hva vil du de som kommer for å høre deg snakke og lese skal ta med seg hjem etterpå?»
«Ei grønn lita bok, kanskje? Neida, jeg håper de tar med seg det faktum at denne boka på ingen måte er urealistisk eller overdrevet, og med det kanskje få litt mer åpne øyne og ører for hva som skjer rundt oss av styggedom. Og så håper jeg at de kanskje plukker opp bøker og plater fra de folka jeg har brukt i den.»

«Og hvis du kunne valgt deg en av disse velbrukte som ledsager på scenen, hvem ville det blitt?»
«David Foster Wallace. Eller Charles Bukowski. Siden det da garantert ville blitt en bra kveld (og jeg hadde sluppet å si så mye). Men ikke begge. Det ville blitt for mye. De kunne løst det seg imellom med stein, saks, papir.»

«Og helt til slutt, fullfør diktet: hvis jeg var Tine-Jarmila Sir/ og vant Sørlandets litteraturpris/ så …»

Tine fullfører:

hvis jeg var Tine-Jarmila Sir
og vant Sørlandets itteraturpris
så ville jeg lett etter
det skjulte kamera

Før hun legger til: «Men aller mest, så utrolig takknemlig og glad!»

Så stem henne fram, folkens. Gudene, hver og en av dem, vet hun forjener det: https://skjema.vaf.no/skjema/VAF023/

Relaterte artikler