F°
Hvem sa følgende om moderne poesi?
Poesien har kommet langt, men veldig sakte; du er ikke like gammal som meg og jeg kan huske tidsskrifter hvor det på slutten av diktet het: Paris, 1928. Som lot til å utgjøre en såpass forskjell at mange, de som hadde råd til det (og noen som ikke had råd til det), dro til PARIS og skreiv.
Jeg er også gammal nok til å huske da dikta hadde mange referanser til greske og romerske guder. Hvis du ikke kunne dine guder var du ingen dikter. Og hvis du ikke makta å smyge inn ei setning på spansk, fransk eller italiensk i løpet av diktet var du definitivt ingen god poet.
For fem eller seks tiår siden, kanskje syv, slutta noen poeter å bruke stor bokstav og skreiv «&» i stedet for «og». Det er mange som fortsatt gjør begge deler, i den tro at dette er lyrisk sett ganske effektivt og moderne. Pluss: den eldste myten som ennå har et slags strandhugg i bevisstheten vår er at hvis du ikke forstår diktet så er det ganske sikkert godt.
Men poesien beveger seg forsatt sakte framover, tenker jeg, og når den gjennomsnittlige bilmekaniker begynner å ta med seg diktsamlinger på jobb for å lese i lunsjpausa, da vet vi med sikkerhet at vi er på rett vei.
& sikkert er det.
Relaterte artikler
-
For halvannet år siden (våren, 2014) ga Linda Therese K. Utstøl og Unnveig Aas ut diktsamlinga Mannen er vakker fra livet og opp. Som man kanskje kunne kalt en anatomisk kjærlighet– og begjærssamling? Eller et psykologisk dypdykk med ironisk distanse? Eller kanskje bare: dikt om ukulturen i velbehaget? Boka begynner i alle fall med et hei – og du burde ta deg tid, syns vi, til å si hei tilbake.
FF: Bøker med lange titler blir gjerne forkorta når forfatteren, eller her: forfatterne, snakker om den til seg selv og/eller andre, hvilken bruker dere om MEVFLOO?U&L: «Mannen»
FF: Har dere det samme blikket på den mannlige kropp og anatomi?U: Den mannlige anatomi fascinerer meg fortsatt. Spesielt rygger. Det tenkte jeg på her om dagen. Menn har så store og brede rygger.L: Jeg tror jeg har mer fascinasjon for folks fascinasjon for kropp enn jeg har for kroppen i seg selv.
FF: Dere bruker jo bilder i boka av menn dere kjenner, ble de fornøyde med resultatet? Var det andre som følte seg utelatt?U: Skal sies at vi ikke kjente alle. Noen ble headhuntet f.eks grunnet hårvekst og hudtone. Et par av dem ble litt fornærmet av et intervju vi gjorde med Smugi forbindelse med bokslippet, der intervjueren kommenterte at det ikke så ut som noen av dem trente.L: Vi fikk også andre reaksjoner på at vi ikke hadde med supertrente kropper. Noe som er litt morsomt, lurer på om det sier noe om samfunnet.
FF: Det er ikke vanlig å skrive diktsamling i fellesskap, hva tenker dere om den prosessen nå? Blir det et engangstilfelle, eller kan det kanskje gjentas en gang?U: Det var veldig betryggende å være to når det kom til å lese anmeldelser (de få en får på samtidslyrikk nå til dags), og snakke om responsen på boka, samt støtte seg på hverandre under debutantkvelder (de var skumle!), opplesninger og intervjuer. Vi har ingen umiddelbare planer om å gjenta prosessen, men kanskje det kan bli en oppfølgingsbok om 10-15 år der vi skriver om karriere, familie og huskjøp. L: Jeg synes det ikke føltes så skummelt, men det var nok på grunn av at vi hadde hverandre. Kanskje det føles mer naturlig å ta litt plass og få oppmerksomhet som band enn som soloartist? Jeg synes også det var veldig fint å ha noen og jobbe sammen med i skriveprosessen og redigeringsprosessen, fylle kjøkkengulvet med dikt og diskutere rekkefølger, enkeltdikt, setninger og ord. Det var fint, motiverende og inspirerende.
FF: Diktene er ikke signerte og leseren må gjette hvem som har skrevet hva – men når dere leser høyt fra boka: leser dere bare egne eller også hverandres dikt?U: Skal vi røpe hemmeligheten vår, Linda?L: Nei, det synes jeg ikke vi skal.
FF: Diskuterer dere fortsatt parforhold og relasjoner på chat?L: Boka er jo fiksjon, blanding mellom selvironi og samfunnskritikk, men den er jo basert på virkeligheten. Når det er sagt så snakker man jo ofte om relasjonene sine med venner, men jeg prøver alltid å snakke om relasjoner med personen jeg deler den med. Jeg har aldri vært så fan av sladder eller å fortelle venninnene dine at du skal slå opp med en fyr før han får vite det selv.U: Det hender, men vi er ikke lenger så forvirra som vi var da vi skreiv boka. Vi snakker mest om litteratur nå til dags.
-
Ruth Lillegraven har nett gitt ut boksingelen Atlanten her på Flamme forlag. Om ei lita reise lyrikaren gjorde i jobbsamanheng til Svalbard tidlegare i år. Nokre få dagar som no er blitt omsett til knappe 30 sider dikt. Om ei kvit og blå øy kor det ikkje fins trær.FF: I kor stor grad vil du seie at Atlanten er ein topografisk boksingel?RL: Topografisk og topografisk. Det er ikkje ein «diagnose» eg har noko forhold til. Får lett klaus av alle slike litterære båsar og akademiske nemingar. Men ja,Atlanten har jo eit slags utspring i ein stad, Svalbard, så sånn sett, kanskje, ja. Men så har den eigentleg enda med å like mykje handle om skogen i Lommedalen. Og livet i sin allminnelegheit.FF: … og i kor stor grad vil du kalle deg ein topografisk forfatter, sånn generelt?RL: Igjen: eg kjenner meg ikkje at i å vere ein topografisk forfattar. Natur og landskap har i grunnen blitt viktigare og vikigare i det eg skriv – men meir naturen og rørslene i naturen generelt – enn akkurat ein konkret stad. Meir Skogen og Fjella og Fjorden og Vinden og Regnet og alt det der – i eit slags vestlandsk urlandsskap, av og til også ein austlandsk urskog – enn konkrete stader. Om du skjønar? Så dette med Svalbard er eit slags unntak. FF: Kan du bli/ blir du (ofte) bevegd av landskap?RL: Å ja. Få ting rører meg meir enn natur. Eg blir meir og meir oppslukt av det store og forunderlege mysteriet naturen er. Og eg blir også rørt av landskap. Mest av gjensyn med kjente landskap. Aller mest av mitt landskap, heimelandskapet, barndomslandskapet, som eg alltid har vore så knytt til. Å kome tilbake dit – noko eg heldigvis gjer ofte – er også som å reise tilbake til barndomen. Og så er årstidene og skiftingane i naturen og landskapet jo ei ubønhørleg påminning om tida som går og døden som lurer og alt der som me jo er litt redde for. Ja.FF: Ein føler seg gjerne noko framand på nye stader, er det eit godt utg pkt for å skrive dikt? (eller har du betre erfaring med vante omgivelser?)RL: Eg har alltid vore forankra i ein jobb, og seinare ein familie, og ikkje kunna reist bort for å skrive. Eg har misunt dei som reiser til Gotland eller Paris eller Galapagos eler kvar det no måtte vere, for å skrive. Mine reiser har stort sett avgrensa seg til litt heseblesande oppdragsreising internt i Sør-Noreg. Når det er sagt, eg trur nok faktisk at det er i det kjente eg skriv best. Heime i sofaen. På det vesle skrivekontoret mitt på Bærums verk. Og i hovudet mitt på tur i skogen. På kjente, trygge stader som ikkje utfordrar meg. Men i desember skal eg ei veke til Berlin, sitje der og skrive heilt åleine. Då får eg testa ut korleis det funkar. Eg innrømmer gjerne at eg gler meg. Forfattarar gler seg gjerne meir til å få jobba ekstra mykje – i fred – enn til å feriere, har eg funne ut. Rart, det der.FF: Skal ein få lyst til Svalbard av Atlanten?RL: Det har ikkje vore noko mål frå mi side. Det var ein forleggar i Flamme som bad meg skrive om Svalbard då han høyrde at eg skulle dit. Og eg likar jo slike oppdrag, så eg gjorde som eg vart spurd. Det var ei fin oppgåve å prøve formidle mitt ørvesle møte med ein bitteliten del av Svalbard – som er ein fascinerande stad. Men det er vel meir enn mange nok som reiser dit, trur ikkje det er noko mål i seg sjølv å auke trafikken (eller for den saks skuld: til nokon annan stad i verda).FF: Har du lyst tilbake?RL: He he, mannen min pleidde – då me reiste litt meir i lag enn me gjer nett no for tida – mobbe meg med at eg alltid vil tilbake til alle plassar eg dreg frå. Det er kanskje noko sant i det. Eg vil gjerne tilbake til Svalbard også, eg. Gjerne midt på vinteren. Det er fantastisk vakkert der. Men eg trur aldri eg kunne budd der. For goldt for meg. Og tenk: å bu ein stad utan tre. Eg trur ikkje det hadde vore noko for meg.…vi må hugse å nyteseier eg til dei andreførste gong på svalbardførste og kanskje sistefor kven veit, seier egog sjå, så blåtter det blåaste blåog så kvitt er detkvitaste kvita at auga
-
Poesi på instagram har blitt en stor greie. Hvor stor? Større enn noen av opplagene diktbøkene som instagrammes kommer i, faktisk. Og det er stas! Bare i går var vi vitne til at to av Flammes diktsamlinger dukka opp til bøttevis av likes og hjerter fra både fjern og nær. De første to bildene er kanskje ikke så overraskende fra kontoen @renpoesi som har gjort så stor suksess med kontoen sin at det nå har blitt bok av det (gratulerer!).
Først delte hun bildet øverst i denne posten, med teksten: «I går kjøpte jeg Kjersti Wøien Hålands nye samling Panikk. Jeg liker hennes tekster så godt! Nå skal jeg ligge på sofaen og lese :)» For øyeblikket 2106 som liker dette. Bare noen timer og sider seinere postet hun dette bildet, med teksten: «Jeg fortsetter å lese Kjersti Wøien Hålands nyeste samling Panikk. Liker, liker, liker.»
For øyeblikket 1346 som liker dette. Hvis du også liker det, så kan du lese mer om boka til Kjersti her!
Stas! Nesten enda mer stas var det at en eldre poesiutgivelse fra oss her i Flamme dukka opp hos Linnéa Myhres instagramkonto litt seinere. Dette bildet (og flere) er fra diktsamlinga til Bård Torgersen som heter du bestemmer.
Det er foreløpig 1470 som liker dette. Vi har ikke på langt nær så mange igjen av den på lager, men hvis du liker dette og vil ha boka, så kan du få den for 129,- om du vil (og skriver Instagram i bestillingsfeltet som du finner på katalogsida).
Hurra for poesien!