F°

Det er lenge siden Jack Kerouac kom med sin uforglemmelige skriveregel: First thought, best thought. Som kanskje ikke er så enkel å forstå som man skulle tro. For det var vel ikke automatskrift Kerouac var ute etter? Nei. Og han var heller ikke allergisk mot revisjon og manusarbeid. Tvert imot. Han var en veldig hardtarbeidene og samvittighetsfull skriver (i de åra han virkelig skrev). Så hva skulle eller skal vi tro om den fengende regelen? Hvordan unngå at den blir en sovepute. Olav H. Hauge vet råd. Et par tiår etter Kerouac skriver han, i dagbøkene: «Pass på når du rettar på gamle ting! Det fyrste er kanskje det rettaste og beste likevel. Du kan ikkje koma i det lag som då du skreiv det – vanskeleg i alle fall.» (januar, 1970) Som langt på vei sier at first thought, best thought er en formaning til den reviderende forfatter, en bekymringsmelding fra skriveren til omskriveren: Rolig nå, kamerat, ikke gjør for mye galt med manus, for du vet ikke hvorfor du gjorde det du gjorde da du gjorde det. Du er en annen nå. Du kommer alltid til å være en annen. Og du vil vel ikke at en annen skal gjøre om på tinga dine, gjør du?

Gjør du?