Hva blir det til middag i dag?

Denne uka gir vi ut boksingelen «Jeg er ikke her», skrevet av Ida Lórien Ringdal. Tittelen har forfatteren henta både fra Radioheads How to disappear completely og, så klart, fra sitt eget liv. For hvem har ikke følt seg malplassert i sitt eget liv? At vi står litt ved siden av noen ganger, og ser på? I Ringdals boksingel er det flere grunner til at diktenes heltinne kjenner på dette. Fra forventninger til en selv og andre, til forsømmelser av en selv – og andre. «Jeg er ikke bare en enkel gutt fra landet/ jeg er en komplisert og trist/ gladjente fra Frostvedt,» skriver Ringdal. Som vil si at det er litt virkelighet her, men ikke av den arten som krever faktasjekking. Men når det er sagt … hva med forfatteren … er hun her?

FF: Er du, Ida?
ILR: Litt, jeg tenker på hva jeg skal spise til middag.

FF: Er det fint å gi ut noen dikt for første gang?
ILR: Det er veldig fint, og rart at hvem som helst kan lese dem.

FF: Tror du noen vil syns de er morsomme?
ILR: Ja.

FF: Tror du noen vil syns de er rasende?
ILR: Ja.

FF: Blir det bedre dikt av litt pinlige opplevelser?
ILR: Ikke nødvendigvis, men at noe pinlig kan bli til et dikt gjør at episoden ikke føles like forgjeves og meningsløs.

FF: Leser du dikt når du skriver dikt?
ILR: Ja, det er da jeg blir mest inspirert og må ofte ta mange pauser fordi jeg kommer på noe jeg vil skrive. Dårlige dikt, eller forsøk på dikt inspirerer meg óg, på en annen måte. (Hva er greia med alle instapoetene, er en standup-sketsj jeg ville hatt, hvis jeg var komiker.)

FF: Eller hører du bare på Radiohead?
ILR: Nei, men ganske ofte. Det hjelper med bakgrunnsstøy når jeg skriver, fullstendig stillhet gjør at jeg overtenker. Nå forstår jeg hvorfor forfattere ofte sitter på kafeer når de jobber.

FF: Går det an å stole på et dikt?
ILR: Kanskje. Nesten alt jeg skriver er sant. Eller er det det?

FF: Går det an å bli tryggere på seg selv av et dikt?
ILR: Ja, når man kjenner seg igjen i et dikt og det minner en om at man ikke er alene om å være feks ulykkelig forelsket. For det føles jo alltid sånn.

FF: Er du fortsatt komplisert og trist?
ILR: Ja, og en gladjente fra Frostvedt. (Adamstuen nå. da.)

FF: Er du fortsatt et spøkelse?
ILR: Nei. Kanskje når jeg går forbi mennesker jeg har mistet kontakten med/ slått opp med.

FF: Og er du her nå da?
ILR: Ja.

FF: Er du?
ILR: Ja! jeg skal spise parmesan med litt pasta til middag.

Relaterte artikler