F°
Hva betyr våren for deg?
Våren er bar asfalt under skoa, å bytte fra vintersko til Converse, at sola varmer igjen, at det ikke lenger er mørkt når vekkerklokka ringer, å se at sola står opp mens man drikker dagens første kaffe, å kjenne vinden i ansiktet over skjerfet, å sykle med votter for ikke å fryse, å huske alt man trodde man hadde glemt – hvordan verden egentlig ser ut under all isen og snøen og sørpa, at byen vi bor i egentlig er vakker, at den kan lukte nytt gress og jord, at menneskene dukker opp på hvert gatehjørne igjen, som om vi er dyr som egentlig går i hi og at vi mangedobles i antall med en gang sola er tilbake, Frøydis sa en gang at å vente på toget om morgenen, om våren, og se alle menneskene stå med lukkede øyne mot sola var som å se på en rad med planter og blomster, menneskers ansikter som gløder i sola. Våren betyr et nytt år, jeg er født 1. mai, på slutten av våren, eller på starten av sommeren, å ha bursdag har alltid betydd at t-skjortesesongen enten såvidt er i gang eller rett rundt hjørnet, å ha bursdag har betydd utepils eller grilling eller begge deler, å ha bursdag har vært både grønt gress og en gang snø, men den snøen som faller om våren er aldri like tung som den som faller tidligere på året. Den er et slags siste forsøk, som vi alle vet vil være mislykka, men vi lar den få lov. Våren er feiebilene som vekker oss om morgenen, sykkelolje på henda, hestehov i små vannglass, skrubbsår på knærne, å pakke ned vinterklærne og gjemme dem bort, å ta fram igjen de fargerike strømpebuksene, å kjenne på gåsungene, stryke dem på pelsen og se at det sakte blir grønnere i byen og så er det plutselig sommer, en umerkelig overgang som du ikke tar inn over deg før det begynner å bli kaldt igjen, før høsten er her. Og sånn har vi det gående. Heldigvis. – Linn Strømsborg
Relaterte artikler
-
Et godt eksempel på det du ikke leser, men allikevel leser når du leser er William Shakespeares famøse linje fra tragedien Hamlet: Å være eller ikke være, det er spørsmålet. Fordi: hvis man tar det som et helt streit, enkelt femti/femti-spørsmål – skal jeg leve eller dø? – så er det ikke like lett å forstå hvorfor den linjen har blitt så kulturelt bestemmende for den vestlige halvkule de siste 400 årene. Du kan nær sagt åpne en hvilken som helst bok fra bokhandelens hyller og finne en tanke eller et sentiment som ligner. Det hjalp så klart for Bill at han var tidlig ute med sitt mesterverk, men det som allikevel er bestemmende for majestetikken i linja er som nevnt det vi også leser, som vi ikke leser, når vi leser. Våre egne individualiteter, våre egne livsvilkår. For det er så klart ikke et femti/femti-spørsmål for Hamlet, det handler om attentatet på faren og hans manglende gjennomføringsevne når det kommer til å hevne ham. Hvorfor han ikke gjør noe med det. Han vet hvem synderen er, men lar ham leve. Så hvorfor skal Hamlet selv få leve, av seg selv, når han også lar farens morder leve. Gjør det ham medskyldig i drapet? Nå er våre vilkår og hverdagsbetingelser som regel mindre dramatiske enn Hamlets, men ikke desto mindre viktige. Hva eller hvem har vi å være eller ikke være for i dag? Hva eller hvem tenker vi på når spørsmålet melder seg: Hvorfor gidder jeg dette? Hvordan redder jeg dette? Hva gjør jeg nå? Hvem skal du være eller ikke være i dag?
-
Du blir ikke lykkelig av å lure på hva som gjør deg lykkelig, og du lever ikke meningsfylt hvis du leter etter meningen med livet. Skal Albert Camus ha skrevet en gang. Noe i den duren, i alle fall. Jeg bare googla meningen med livet og prøvde lykken. Lykken ble Camus. Som i seg selv er ironisk. Eller? Og alt dette bare for å si at det er lørdag formiddag og at livet fortsetter av seg selv. At vi her her, med bøkene og sangene våre. Venner og uvenner. Samboere, partnere, ektefeller, barn. Vi er her hele gjengen. Og hva skal vi gjøre med det? Hva sier du, James?
-
«Kjære Litteraturrådet: Jeg liker å lære meg dikt utenat og innimellom resitere dem, hvis jeg får ånden over meg eller jeg syns anledningen passer (det er for øvrig forbløffende mange anledninger som viser seg å passe, egentlig, som jeg syns er en bra ting). Da jeg traff min nåværende kjæreste, Filip, lot han som om han likte denne vanen/uvanen min. Jeg sier lot som fordi så fort vi ble samboere begynte han å avbryte meg med en sånn fryktelig irriterende blåselyd man med leppene, som kanskje ligner mest på en promp. En vane han tilla seg etter å ha sett fire av de fem karakterene i How I met your mother gjøre det samme mot sistemann når han resiterer dikt eller siterer forfattere for øvrig. Hvor mye skal jeg legge i dette, syns dere? Vi har det ellers ganske bra sammen, jeg kan liksom ikke klage, men jeg vil jo også at han skal like denne siden ved meg. Burde jeg kanskje lære meg en annen dikt? Jeg er glad i Emily Dickinson, Sylvia Plath, Robert Frost, Marina Tsvetajeva og Anna Achmatova. Hilsen Silje (24)» Fredrik, Olav, Atle ... ordet er deres.Fredrik Hagen: Det overrasker meg veldig om det er hvilke dikt eller hvilke forfattere du siterer som irriterer din kjære Filip. Jeg tror heller det er de assosiasjonene som diktsjangeren har med seg. Kanskje tror han du prøver å vise han at du er smartere enn han, eller kanskje prøver han å minne deg på at det stereotype diktmennesket er både naivt, upraktisk og lite løsningsorientert. Dette skal du uansett se bort fra. Vi vet jo at dikt er både det kuleste som finnes og ikke særlig smart. Jeg foreslår to mulige løsninger: 1) Den feige løsningen. I stedet for å sitere selvbevisste amerikanske og russiske diktere, kan du sitere nye norske diktere som har et språk som ligger nært ditt eget. På denne måten kan du snike inn artige sitater uten at han en gang merker det. Kanskje plukker han til og med opp noen og sier de videre til sine folk. Prøv å lese Terje Thorsen eller Hege Susanne Bergan. 2) Den sokratiske løsningen. Neste gang Filip avbryter siteringen din med prompelyder spør du han rett ut hvorfor han gjør det. Om han gir deg et tåpelig svar som fordi det er teit, så bare fortsetter du å spørre: hva er det som er teit med det? Det kan selvsagt hende at han har et godt svar, og da bør du roe ned siteringen, men om han ikke har et godt svar så har han i hvert fall forstått at dette er viktig for deg. Da får sikkert prompepipen en annen lyd. Olav Løkken Reisop: Jeg vil råde Silje til å kaste p-pillene i do eller stikke hull på kjærestens kondomer, eller på et eller annet vis, helst på en bedre måte enn ved hjelp av nevnte antikvariske metode, sørge for å holde på denne Filip, som — la oss være ærlige — virker som et langt bedre parti for Silje enn omvendt. Det er helt greit at hun leser dikt, i stillhet, for seg selv, men hvorfor må hun plage den stakkars Filip med disse avskyelige opptrinnene sine. Jeg ser ham liksom for meg, utmattet etter en lang dag på jobb eller studier, en sakkosekk av et menneske som prøver å komme til hektene igjen ved å la seg forføre av en underholdende sit-com. Og nå virker det kanskje som om jeg skifter mening, latterliggjør ham og holder med henne. På ingen måte! Silje virker som et oppblåst, selvhøytidelig og oppmerksomhetshungrig menneske, kort og godt som et sirkusnummer, ja, som en sirkusballong som liksom går rundt og strutter og er redd for å implodere om hun ikke stadig får påfyll med helium. Og så er hun frekk nok til å kritisere leppe- eller strupelydene til denne stakkars Filip, når hun selv dunster av edelgass når hun resiterer dikt, liksom uten å være i stand til å høre sin egen høyfrekventerte, patosfylte stemme. Hun må være tonedøv, tenker jeg. Prompelydene til Filip er ikke akkurat sjarmerende de heller, men nevnte serie er en helt ok serie, og Filip kanskje en helt ok fyr. Jeg ville riktignok ønsket meg at han kom frem til å rakke ned på Siljes pretensiøse teaterforestilling helt på egenhånd, uten å måtte bli det forklart ved hjelp av en krampaktig pantomime på tv. Så denne mangelen på selvstendighet tatt i betraktning: Kanskje de egentlig — dette åpenbart så debile paret, helt uten varhet for hvordan de ter seg i hverandres nærvær — rett og slett fortjener hverandre? Jeg holder likevel en knapp på at han er hakket for god for henne. For hvilket ungt menneske får seg til å deklamere dikt? Greit nok å få noen treffende linjer tilsendt på SMS eller epost, slik at man kan lese dem ved anledning, uten avsenderens behov for bekreftelse, og greit nok at enkelte oldinger lærer seg dikt utenat for å bekjempe senilitet — gamlingene har dessuten en langt bedre etos når de presser «memoreringsteknikkene» sine på omverden, ja, selv fyndord kan de komme unna med, nesten helt uten å pirre brekningsrefleksene hos tilhørerne — men når et ungt kvinnemenneske — på 24 år! — får seg til å leke Nationaltheatret foran kjæresten på en så vidt påtrengende måte, er det ikke annet enn et motbydelig skue, enten i a) sjenerende narsissisme, dersom det er hun som er i fokus, eller i b) pompøs dannelse, dersom det er diktet eller mer presist, den spissborgerlige seansen som fremheves. Og helt til sist, hva med dette utvalget av diktere hun nevner? Det aner meg at dette ikke er noe for Filip. Hvis Siljes behov for anerkjennelse er uavvendelig, og hun ikke klarer å slutte med disse avskyelige teaternykkene sine, så vil jeg heller råde henne til å resitere eller (langt mindre påtrengende:) lese noe annet høyt. Hva med å prøve noe av Richard Brautigan, Olav H. Hauge eller Rainer Maria Rilke, og se an hvem av disse som eventuelt demper prompelydene? Eller kanskje aller helst prosa, Céline eller Bernhard for eksempel? Eller hva med å se en sit-com sammen med Filip? Har hørt at Modern Family er ok. Og så kan Silje heller fortsette å lese for seg selv, innadvendt og stille. Dersom litteraturen blir mindre forlokkende av dette, når hun ikke lenger har anledning til å stille ut sitt eget «intellekt», så stikker interessen neppe så dypt som hun innbiller seg, og hun kan gi bort bøkene sine til noen som faktisk bryr seg. Atle Håland: Kjære Silje. Denne var vanskelig, synes jeg, for jeg sitter i Litteraturrådet og skal liksom gi deg råd om litteratur du kan lese, og i dette tilfellet resitere. Men dette handler om forholdet med typen din. Og alt jeg vet om ham er at han lager fiselyder, men er ok sånn ellers. Jeg synes jo, som medlem av rådet, at det er bra du leser dikt. Og at du pugger dem. Og at du kjenner deg igjen i dem nok til at du kan resitere dem i passende anledninger. Og det virker ikke som du trenger lesetips, du leser jo tydeligvis en god del. Jeg er usikker på dette med resiteringen. Du er sammen med en fyr som resiterer prompelyder hver gang du resiterer dikt. Det er kanskje ikke lurt å gjøre det i nærheten av ham. Det kommer bare til å gå ut av proporsjoner og ende med en fatal krangel, det er allerede på vei til å gjøre det (siden du lufter frustrasjonen din for oss). Kanskje du heller skal dra ut essensen av diktene når du er i situasjoner hvor trangen til å resitere dukker opp. At du skal ta ut lærdommen. For jeg tenker det er det du prøver på. Å si noe med diktene som får typen din til å tenke «hm» og nikke med huet.Og så synes jeg du skal finne en gjeng litterater du kan henge med. Dere kan sitte i ring på et grupperom og resitere og juble over all poesien som er skapt i verden. Det kommer sikkert til å bli litt mye av det gode, og da er det godt å komme hjem til kjæresten, ligge der i armkroken, spise ostepop og se på serier sammen.