– Hodet er ikke der med henne

Eline Lund FjaerenTidligere i vår ga Eline Lund Fjæren ut sin andre roman, Klokken og sengen, som hvis man skal skjære helt til beinet, handler om ei ung jente som sitter i leiligheten sin. Får ikke sove, vil ikke våkne, kunne man kanskje sagt. Romanen første setning lyder: «Den viser fire førtiåtte, om bare noen timer vil den ringe.» Og vi skjønner at det er en vekkerklokke og at noen ligger våken og ser på den. Og det er også litt den samme følelsen romanen gir etter hvert som man leser den, man skjønner at man ligger våken og venter på at noe i den – eller vi som leser – skal begynne å ringe.

NØH: Kanskje vi kan begynne med linja «Slik er det med oss: kroppen og jeg, hun er alltid et steg foran…» Fordi: Er det virkelig sant? Jeg mener ikke biografisk sant, men en sannhet du tror på eller (evt) kjenner deg igjen i? Jeg spør fordi jeg ofte opplever det som motsatt, at sinnet (psyken, ikke raseriet) ligger steget foran, at kroppen blir kvalm etter at det triste har satt seg, eller glad etter det morsomme osv, og at det er gamle opplevelser av rom som former nye, ikke kroppens tilstedeværelse?
ELF: I boken opplever hovedpersonen at kroppen har flyttet inn i den nye leiligheten før henne, eller før hjernen, at den tar plass og tilpasser seg. Hun skvetter til når hun våkner midt på natten og ser sin egen kropp: Hodet er ikke der med henne, det er i Oslo, eller det er tilbake på landsbygda, i barndommen.

NØH: «... foreldrene mine er gode, de er det ennå. Ikke nære, men gode.» Og hvordan går det an, ville jeg spørre? Eller: hvordan ser det ut? Gode foreldre som ikke er nære? Hva slags godhet blir det?
ELF: Kanskje er det mulig å ønske godt, være nært tilstede med kroppene sine uten å besitte en språklig nærhet. Når moren og hovedpersonen kommuniserer, snakker de kun om hverdagslige ting. Moren vet at datteren har det vondt, at hun ikke går på universitetet, men nevner det aldri. Allikevel er hun alltid tilgjengelig, kontaktsøkende – hun ønsker datteren godt.

NØH: Den passasjen på slutten av kap 1 – «det gjelder å ikke angre … snart glemmer jeg ham også …» – minner litt om Freuds veldig enkle formel på å komme over sorg: La tida gå, vær aktiv, la libidoen knytte seg til andre ting, du er kanskje på lag med doktoren?
ELF: Det er vanskelig å se for seg en annen måte å gjøre det på, om en vil videre.

Passasjen begynner med rødt undertøy: «Den andre byen, Oslo: vinduene i leiligheten hans, de tykke ogmørke gardinene, en stripe hvitt lys på undersiden av stoffet, mitt røde undertøy som forsvant bak panelovnen da han kledde av meg kvelden før, i løpet av natten hadde det nesten tatt fyr. Det luktet svidd av plasthektene, de hadde smeltet og kunne ikke lenger festes ordentlig, han hjalp meg, de ru og tørre hendene hans langs ryggraden, det glohete stoffet brant mot de kalde brystene, etter natten var de dekket av gåsehud.»

NØH: ... historien om det røde undertøyet fikk meg til kjenne på en følelse av å være malplassert – og det er kanskje meningen, det er kanskje en av følelsene boka jobber med, å finne en plass, unngå malplasseringer? Bli komfortabel med hvor man er?
ELF: Definitivt. Da jeg skrev frem hovedpersonen var det som om hun ikke kunne festes til noe, som om hun ikke hadde et sted å være, eller en måte å gjøre seg komfortabel på der hun var.

NØH: «Så vanskelig det er å bo,» skriver du på side 19, og jeg lurer på hva den vanskeligheten beror på, for jenta i romanen (og evt for deg). Altså: er det virkelig en egen vanskelighet i det å bo?
ELF: Å ta plass et sted, finne seg et sted og insistere på å bli der. Det er hva den vanskeligheten beror på, i hvert fall for hovedpersonen, kanskje også for meg. Hovedpersonen er kanskje hva man kaller for høysensitiv, nesten alle slags inntrykk overvelder henne. Det gjør at leiligheten og omgivelsene tar plass i henne, og ikke omvendt.

NØH: «Hele tiden forlater man noen,» skriver du på side 21, en trist tanke (kanskje?) – jeg bare lurte på i hvor stor grad DU tror på den?
ELF: Jeg tror nok ikke så mye på den tanken, heldigvis.

NØH: … og om du tenker deg litteraturen som et livserfaringsredskap eller mer et vindu hvori man kan sitte og titte på verden/virkeligheten?
ELF: Tenker at de to definisjonene ikke er motsetninger. Så jeg vil si begge deler.

NØH: Du skriver godt om en eller kanskje den seksuelle gjenforeningen etter et avsluttet forhold, en beskrivelse som, syns jeg, løsriver denne type samleier fra andre (de mer romantiske, kanskje; mer gjensidig fysiske; mer framtidsretta/narrative; de litt enklere, lettere, historieløse) og jeg blir trist av å lese det – fylles av en litt umulig og vemmelig følelse - var det også hensikten? Gjør forlatt emosjonell nærhet seksualiteten mer brutal, mer egoistisk og ensretta?
ELF: Det tenker jeg er naturlig, at fravær av emosjonell nærhet, i hvert fall hvis den har vært tilstede før, gjør seksualiteten mer ensretta. Den må ikke nødvendigvis bli mer voldelig eller brutal av den grunn, men det er et tenkelig utfall.

NØH: Om å være på et rom og ikke komme seg ut av det: Pascal skriver et sted at et menneskes ulykke er et resultat av dette menneskes manglende evne til å sitte alene på et rom – er du kanskje på kollisjonskurs med Pascal i Klokken og sengen?
ELF: Tja. For å gi et kjedelig svar: Det kommer nok an på mennesket. for meg er ulykken ofte et resultat av en manglende evne til å dele et rom med noen. For andre er det kanskje det motsatte.

NØH: Så er kanskje romanen din også en slags protest mot det språket som gjerne møter unge mennesker når de er i vansker: at det bare er å gi det tid, at de har hele livet foran seg, at de ikke bure tenke på sånne ting, ikke nå og ikke på en lang stund ennå?
ELF: Det er en fin tolkning. Men mer enn det språket unge mennesker blir møtt med, synes jeg språket vi selv tar i bruk er det mest interessante. Det språket er kroppslig, eller så finnes det ikke. Jeg vet ikke hva det er.

Relaterte artikler