Det er fredag, folkens. På tide med et par skrøner. Kanskje sanne skrøner. Kanskje bare skrøner. Vi får se. Skrøne nummer en: hvem visste at Pulp Fiction egentlig var en kodet beskjed til all verdens fascister om tiden snart er moden igjen? Ikke mange, nei. Tenkte oss det. Men hør nå her: I den scenen hvor leiesoldatene Vincent og Jules konfronterer Brett og kompani på hotellrommet, hva er det egentlig som foregår der? Vi spekulerer: og begynner med navnene: Vincent først, betyr erobre/erobrer. Jules, av latinsk Jovilius, betyr overgitt eller hengitt sin Gud: en erobrer altså (eller to) som går med Gud. Hørt det før? Og hvem er det de truer? Hva het han igjen? Brett. Som betyr? Litt forenkla betyr det en person som kommer fra enten England eller Frankrike. Hørt på maken? Like etter erobringen av Frankrike/England kjører så de to avgårde sammen med inside-kompisen Marvin. Marvin betyr en venn av havet eller den som bor ved sjøen. Den kommer vi ikke like langt med. Vi kunne sagt at både Italia og Japan, som også var på feil side den gangen, er omgitt av hav. Men det er det jo mange land som er. Kanskje vi kan strekke strikken en annen vei og si at verdens mest kjente Marvin er Marvin Gaye, og Gaye vet vi hva betyr, og en Gaye var ingen favoritt i Die Wehrmacht. Ergo, Vincent skyter ham. Ved et «uhell». Og hva gjør de to soldatene da? Hvem ringer de til? Hvem får de hjelp av? Winston Wolf! Eller Mr. Wolf. The Wolf. Og hvem var det som selvkalte seg det samme på tretti-, førtitallet? Jo, Adolf Hitler. Adolf betyr visstnok adelig ulv, og Adolf likte å kalle seg Wolf, eller Herr Wolf. Tro det eller ei. (Hadde ikke Harvey Keitel en liten tynn bart i Pulp Fiction, sågar?) Winston er dessuten et kjent fornavn fra samme epoke, Tarantino gjør det veldig klart hvor i tid vi befinner oss. Enda verre: noen som husker hvor lang tid Herr Wolf bruker fra frokostfesten han er på til stedet hvor Jules og Vincent henger? 9 minutter, 37 sekunder! En ikke akkurat subtil henvisning til 1937, som var det året Hitler annonserte sin store Lebensraum-plan: annektering av sparkeplass for den tyske rase, på bekostning av oss andre europeere. Enda, enda verre: hva slags hjelp er det Mr. Wolf gir? Han tar med den drepte Marvin (Gaye) til Monster Joes Truck & Tow, og hva er det amerikanerne kaller sine soldater (blant annet)? GI Joe. En kombinasjon av Nazi-Tyskland og amerikanske monstersoldater (fascister), altså, som erobrer Frankrike/England og tar livet av homser. Nei, best vi gir oss nå. Dette ble ubehagelig. Heller hoppe til avsløring nummer to.
Som går ut til alle Kongepuddelfans, en avsløring som kanskje ikke er en så stor avsløring, da teorien er blitt lagt for dagen før, men her kommer den bevist: den anonyme forfatteren bak Kongepudler og, hva het oppfølgeren?, Kinderegget?, er ingen ringere enn Torgrim Eggen. Han, ja. For hvordan ellers forklare et inntektsbyks på 300 000 kroner (takk til skattelistene!) året etter Kongepudler kom ut, Torgrim? Eller det ikke så veldig subtile innlegget på bloggen din om din den gang 11 måneder gamle datter Sofie: «Damen ble forøvrig knepet fredag i et forsøk på å sende SMS til Vidar Kvalshaug. Trolig dreide det seg om Kongepudler; Sofie har hatt dataforbud siden den ble publisert.» Å, som du vil bli avslørt, Torgrim! Samt, og ikke minst, innrømmelsen Kagge allerede har kommet med om at Eggen så visst hjalp til med utgivelsen: «... med en viss konsulenthjelp på sensommeren fra Torgrim Eggen,» som det sto i DN eller Dagsavisen eller Dagbladet eller Gud vet. Den klassiske finten: en liten innrømmelse for å skjule den store. Ikke sant? Og til dem som måtte lure på når Kagge og Eggen stakk hodene sammen og idédrodlet seg fram til pudlene, viser vi til boka En opiumspisers bekjennelser, av Thomas De Quincey, som kom ut på Kagge i 2004, med forord av — trommevirvel — Torgrim Eggen. Vi kunne sagt mer, men lar være. Gratulerer heller Torgrim med 40.000 solgte pudler, var det ikke såpass? Og knapt 14.000 kinderegg? Ikke verst.
Det er fredag, folkens. På tide med et par skrøner. Kanskje sanne skrøner. Kanskje bare skrøner. Vi får se. Skrøne nummer en: hvem visste at Pulp Fiction egentlig var en kodet beskjed til all verdens fascister om tiden snart er moden igjen? Ikke mange, nei. Tenkte oss det. Men hør nå her: I den scenen hvor leiesoldatene Vincent og Jules konfronterer Brett og kompani på hotellrommet, hva er det egentlig som foregår der? Vi spekulerer: og begynner med navnene: Vincent først, betyr erobre/erobrer. Jules, av latinsk Jovilius, betyr overgitt eller hengitt sin Gud: en erobrer altså (eller to) som går med Gud. Hørt det før? Og hvem er det de truer? Hva het han igjen? Brett. Som betyr? Litt forenkla betyr det en person som kommer fra enten England eller Frankrike. Hørt på maken? Like etter erobringen av Frankrike/England kjører så de to avgårde sammen med inside-kompisen Marvin. Marvin betyr en venn av havet eller den som bor ved sjøen. Den kommer vi ikke like langt med. Vi kunne sagt at både Italia og Japan, som også var på feil side den gangen, er omgitt av hav. Men det er det jo mange land som er. Kanskje vi kan strekke strikken en annen vei og si at verdens mest kjente Marvin er Marvin Gaye, og Gaye vet vi hva betyr, og en Gaye var ingen favoritt i Die Wehrmacht. Ergo, Vincent skyter ham. Ved et «uhell». Og hva gjør de to soldatene da? Hvem ringer de til? Hvem får de hjelp av? Winston Wolf! Eller Mr. Wolf. The Wolf. Og hvem var det som selvkalte seg det samme på tretti-, førtitallet? Jo, Adolf Hitler. Adolf betyr visstnok adelig ulv, og Adolf likte å kalle seg Wolf, eller Herr Wolf. Tro det eller ei. (Hadde ikke Harvey Keitel en liten tynn bart i Pulp Fiction, sågar?) Winston er dessuten et kjent fornavn fra samme epoke, Tarantino gjør det veldig klart hvor i tid vi befinner oss. Enda verre: noen som husker hvor lang tid Herr Wolf bruker fra frokostfesten han er på til stedet hvor Jules og Vincent henger? 9 minutter, 37 sekunder! En ikke akkurat subtil henvisning til 1937, som var det året Hitler annonserte sin store Lebensraum-plan: annektering av sparkeplass for den tyske rase, på bekostning av oss andre europeere. Enda, enda verre: hva slags hjelp er det Mr. Wolf gir? Han tar med den drepte Marvin (Gaye) til Monster Joes Truck & Tow, og hva er det amerikanerne kaller sine soldater (blant annet)? GI Joe. En kombinasjon av Nazi-Tyskland og amerikanske monstersoldater (fascister), altså, som erobrer Frankrike/England og tar livet av homser. Nei, best vi gir oss nå. Dette ble ubehagelig. Heller hoppe til avsløring nummer to.
Som går ut til alle Kongepuddelfans, en avsløring som kanskje ikke er en så stor avsløring, da teorien er blitt lagt for dagen før, men her kommer den bevist: den anonyme forfatteren bak Kongepudler og, hva het oppfølgeren?, Kinderegget?, er ingen ringere enn Torgrim Eggen. Han, ja. For hvordan ellers forklare et inntektsbyks på 300 000 kroner (takk til skattelistene!) året etter Kongepudler kom ut, Torgrim? Eller det ikke så veldig subtile innlegget på bloggen din om din den gang 11 måneder gamle datter Sofie: «Damen ble forøvrig knepet fredag i et forsøk på å sende SMS til Vidar Kvalshaug. Trolig dreide det seg om Kongepudler; Sofie har hatt dataforbud siden den ble publisert.» Å, som du vil bli avslørt, Torgrim! Samt, og ikke minst, innrømmelsen Kagge allerede har kommet med om at Eggen så visst hjalp til med utgivelsen: «... med en viss konsulenthjelp på sensommeren fra Torgrim Eggen,» som det sto i DN eller Dagsavisen eller Dagbladet eller Gud vet. Den klassiske finten: en liten innrømmelse for å skjule den store. Ikke sant? Og til dem som måtte lure på når Kagge og Eggen stakk hodene sammen og idédrodlet seg fram til pudlene, viser vi til boka En opiumspisers bekjennelser, av Thomas De Quincey, som kom ut på Kagge i 2004, med forord av — trommevirvel — Torgrim Eggen. Vi kunne sagt mer, men lar være. Gratulerer heller Torgrim med 40.000 solgte pudler, var det ikke såpass? Og knapt 14.000 kinderegg? Ikke verst.