F°

I låta «Oh girl» (hva for en?) synger Leo Sayer (hvem?) lengtende til en jente som han er redd for men iferd med å miste, om grepa han prøver å ta for å holde på henne, som å oppføre seg litt mer hipt: I try to be hip and think like the crowd. Men, Leo, er ikke å tenke som mengden det motsatte av hip? Ifølge Wiki skal den første betydninga av ordet være en som har skjønt det, en som vet nøyaktig det går i. Men nøyaktig hva dette nøyaktige er kan ikke fanges, det er for alltid flyktig og flytende. Fordi det er hipt. Eller som Tower of Power sang: Hipness, what it is! And sometimes hipness is what it ain't! Som ligner på en tautologi, ikke sant? Men så er det å være hip ganske tautologisk: du er det fordi du er det, og du er det ikke fordi du ikke er det (eller som David Foster Wallace en gang sa det: Irony and hip ennui are extremely authoritarian.) Leo er ikke hip. Så hvordan blir jeg det, spør han seg. Og svarer som så mange andre som har stilt seg det spørsmålet: ved å ta etter de som er det. Men ved å ta etter de som er det (som egentlig betyr: de Leo tror er hippe, som kanskje ikke er det, som kanskje tar etter noen andre igjen, hvem vet?) gjør han seg enda mindre hip. Og med det: enda mer iferd med å miste dama. (Hvis graden av hipsterhet fra Leos side virkelig er det avgjørende for henne, sangen forteller tross alt ikke hennes side av forholdet. Bare den smått paranoide mannen. Derfor blir det litt gjettelek.) Kanskje er det med Leo og hans oh girl som det er med alt annet her i livet: Vi henger etter henda og kjenner kreftene sakte men sikkert ebbe ut. Og hvordan få dem tilbake? Hvordan henge lenger? Hvordan henge i all evighet? Som er hipsterdrømmen, ikke sant? Bare henge der. Alltid være til stede og alltid skape et sentrum ved sin blotte tilstedeværelse. Sånn sett er det hippe først og fremst en slags avsender og adressat. Eller en rekke avsendere. Om noe er hipt sagt avhenger av hvem som sa det (Jack Kerouac skrev en roman som heter Wake up, Jehovas vitner deler ut bladet Våkn opp!, hvem av dem er hip?) og om  det er hipt å være et sted avhenger av hvem andre som er der. Og vår mann Leo er som alle andre redd for å gå glipp av alt dette. Det som blir sagt, det som blir gjort, det som går over før du rakk fram. Så gir han da også opp og synger videre: But even the crowd can't help me now. Men hadde han vært hip, så hadde han visst at crowden aldri hjelper. Men skal han bli hip en gang, så er det viktig å forstå at crowden aldri  hjelper. Han blir både mer og mindre hip i samme linje. Dig.