– Hei, gule trikk! Du er fin!

Ola InnsetFor to år siden ga Ola Innset ut en roman som heter Lisboa. Man kan kanskje kalle det en kjærlighetsroman i form av en reiseguide. Men man kan nok kalle den for mye annet også. En romantsik komedie, for eksempel. Eller romantisk tragedie. Det blir jo nesten det samme. Vår favoritt er så klart: En veldig fin roman som alle burde lese. Om mennesker som ikke fins, fordi Ola har funnet dem opp, i en by som på alle mulige måter er virkelig. Ola har selv bodd der og vet hva han skriver om. Eller skrev om. For det er som sagt et par år siden nå. At boka kom. Tida, vet du, flyr.

FF: Hvordan er forholdet mellom deg og Lisboa om dagen?
OI: Byen eller boka? Jeg har ikke vært i byen på over tre år! Siste gangen jeg var der var vel cirka halvannet år før boka kom ut - da gikk jeg blant annet rundt å filma ting med det lille digitalkameraet mitt, men sånne er det vel ingen som har lenger? Tida flyr. Fort. Selv jeg har smart telefon med innebygd kamera nå. I noen år hadde jeg kjæreste fra Lisboa, litt som hovedpersonen i boka, det var vel gjerne sånn jeg fikk ideen, så da både bodde jeg der en stund og dro dit titt og ofte,. Etter at jeg slutta å ha det (kjæreste fra Lisboa, samt digitalt kamera) har det naturlig nok føltes mindre selvfølgelig å dra dit.

FF: Nei. Og boka?
OI: Jeg har ikke tenkt så mye på boka på en stund heller. Når man har jobba veldig lenge med noe såpass stort er det ganske deilig å bare legge det helt bak seg når man endelig er ferdig. Klappe seg selv på skuldra fordi man faktisk klarte det, og så komme seg videre og prise seg lykkelig for at man aldri mer skal skrive et nytt versjon av kapittel 4. For eksempel. Ikke at det er kjipt å skrive altså, men det er kanskje gøyest i begynnelsen, når man har en masse gode ideer, men så må man jobbe såpass intenst med det at i hvert fall jeg har en tendens til å bli ganske lei, og miste noe av gløden jeg begynte med. Så når man endelig klarer å bli ferdig blir man skikkelig, skikkelig ferdig og vil helst ikke tenke noe mer på det på en stund. I hvert fall jeg. Sånn har jeg det med plater og avhandlinger og tidsskriftartikler og sånt også. Men stakkars Knausgård, for han er det annerledes! For noen år siden så jeg ham på BBC, han gjorde de samme intervjuene om og om igjen i Norge da bøkene hans kom ut her. Nå gjør han dem her i Italia. Han har liksom det samme året av livet sitt om og om igjen. Kanskje han skal svare på de samme spørsmålene om de bøkene for alltid? Det er sikkert ganske kjedelig (men det er sikkert ganske hyggelig at så mange er interesserte i bøkene hans også, da).

FF: Så da tenker du kanskje ikke på den navnløse helten din innmellom - og jenta hans, Ines?
OI: Det vil vel være å overdrive å si at jeg tenker på dem, siden de ikke finnes på ordentlig, men det hender jo at jeg tenker på dem som den navnløse helten og jenta hans, Inês, var inspirert av – altså meg selv for noen år siden og hun jeg var sammen med da. Og det er jo ikke helt de samme, siden det kun var snakk om inspirasjon og de fleste av tingene som skjer i boka jo ikke skjedde med oss i virkeligheten. Og jeg er jo heller ikke helt den samme som jeg var da, kanskje er jeg til og med ganske annerledes, men jeg var jo fortsatt meg. Så det er interessant å tenke på, ja.

FF: Har tanken på ferie i Portugal blitt enklere, vanskeligere siden romanen?
OI: Jeg gleder meg til å dra tilbake en dag! Lisboa er en fantastisk flott by, og det er mye annet fint i Portugal også. Alentejo og (deler av) Algarve og Porto for eksempel. Det er et veldig spesielt land. Firenze og Italia, hvor jeg har bodd i drøye to år nå, er jo ikke så veldig forskjellig, kanskje, sånn fra et norsk perspektiv. Det er fine gamle bygninger og god mat og kafeer og restauranter og resesjon og tradisjon og sånne ting. Men det er ikke noe hav her i Firenze, og det er mye annet som er annerledes også.

FF: I filmen The Russia House sitter Sean Connery i Lisboa, på et sjarmerende sted rett inn fra en trang gate og pimper med en kompis. Det ser fabelaktig ut. Er det fabelaktig å pimpe i Lisboa også uten Sean?
OI: Ja! Noe av det første en portugiser noen sinne sa til meg var at for å snakke portugisisk behøvde man bare å snakke spansk, men late som om man er Sean Connery. Altså gjøre alle s-ene om til sj. Como esjtasj? Et godt tips!

FF: Har du kanskje en hilsen til den gule trikken?
OI: Hei, gule trikk! Du er fin! (Men jeg blir kvalm av å være inni deg. Du er bedre sett utenfra når du kjører forbi.)

FF: Og hvor ble det egentlig av Esmeralda?
OI: Ble av og ble av. Heller ikke hun fantes på ordentlig (!), og hun i enda mindre grad enn de andre karakterene, siden hun ikke en gang var med i boka, men bare i det falske «forord til 2013-utgaven». Der lata jeg som om det fantes en tidligere utgave av boka som var blitt oppdatert, sånn som guidebøker må bli hele tida, siden det stadig forandrer seg hvilke restauranter og barer og som er verdt å besøke og så videre, men siden guideboka mi egentlig var en slags roman lata jeg som om jeg også hadde oppdatert handlingen og karakterene, og blant annet strøket en karakter ved navn Esmeralda. Så egentlig hadde jeg jo ikke funnet henne på en gang, jeg hadde bare funnet på at jeg hadde funnet henne på. Men jeg så for meg at hun var en sånn veldig kort og bred gammel dame som det finnes tusener av i Lisboa, som lener seg ut av et bittelite vindu og ser misbilligende ned på alt som foregår på gata nedenfor. Med mindre hun er død (og jeg tviler på om sånn seige, gamle portugisiske gremlin-damer noensinne kan dø, det blir jo bare flere og flere av dem) så står hun der vel enda.

Relaterte artikler