— Han går med støvler for å skjule klovene

Drillo, altså. Gamle mannen. Drar til Düsseldorf og vinner med det norske landslaget. Første seieren siden 2000 og fåkkings 7. Mot Tyskland, ingen ringere. Blir det bedre? Ja, jo, om vi hadde vunnet alle kamper siden 2007 hadde det nokså åpenbart vært bedre, men skal kjerringa først reises er vel Tyskland på utebane et godt sted å gjøre det? Drillo, altså. Hva skal vi si til det her? Vi ringer rundt til fotballfolket vårt. Les svar fra Frode Grytten, Oddmund Vaagsholm, Jens M. Johansson, Karl Ove Knausgård og Thomas Marco Blatt. Frode Grytten (flat som faen) — Eg legg meg flat. Eg tar tilbake alt. Drillo er Gud, Drillo er Buddha, Drillo er Ingar Sletten Kolloen. Drillo er Drillo. Kanskje er han ikkje vikar for Gud hos absolutt alle Wimbledon-supporterar og nede i Irak er det vel ein og annan som kanskje meiner at Drillo er ein gal mann frå eit kaldt land, men i Kristiansund, i Verdal, i Odda og i Skånevik er han sjølve redningsmannen, Falken i sjøstøvlar, på Snåsa, Hammarøy og Stord er han betre enn ein fastlege. Han har rota mykje dei siste åra, Drillo, men med ein gong han fikk på seg landslagshabitten, var det som om han var den gode gamle igjen, han forvandla seg frå ein litt tvilsam Clark Kent til den infame Drillo. Men det mest interessante spørsmålet er likevel: Kva faen seier Åge Hareide no? Oddmund Vaagsholm (ikkje rett, men rett) — Drillo, min Drillo! For å byrje der eg slapp Egil «Drillo» Olsen i disse spaltene — fotball er eit spel utan ball, sa eg. Og kva tyder det? At fotball er eit skuggespel med forutseielege rørsler? Ein pantomimisk leik mellom vaksne menn? Svaret er ja. Svaret er soleklart ja på kveldar som denne. Når det er grått ute, når spelarane trekk strømpene litt ekstra godt over leggskinna for ikkje å fryse på knea, når det einaste tenkelege utfallet er 0-1-siger til bortelaget, når Drillo er tilbake. Og i høve Drillo sin tilbakekomst har det vore snakka om fortida, om typane han hadde då, og det har vore snakka om framtida, om typane vi skal avle for framtida, og når vi har snakka om notida, så har vi snakka om ekstremeigenskapar, og vi har snakka om avgrensingar og dei store namna som ikkje er tilgjengelege. I dette bilete har eg tenkt på noko som eg meinar må vere essensen i kveldens skuggespel: Du treng ikke å ha ballen eller å spele ballen for å vinne enkeltkampar, ein spelar si viktigaste oppgave i enkeltkampar er å dekke rom, nekte ballen rom, avvise ballen, kanskje seie noko sånt som: Jau, du er ein freistnad, eg skulle ønske at eg berre kunne kjæle litt med deg i kveld, kjære, stryke deg med sålane mine i ei vending eller pynte på resultatet med det glatte læret ditt. Og i denne kjærleikshistoria, i denne bisarre kjærleikstriangelen, som New Order song om, veks moglegheita for ein Egil «Drillo» Olsen fram. Han som ikkje tek sjansar. Han som ikkje held fangar. Han som ikkje spelar ballen. Han som kastar skuggar. Og nokre kveldar kjennes det rett, ikkje langsiktig, ikkje nostalgisk, men rett. Jens M. Johansson (så på Østerrike Sverige, så klart) — Javel, så var dette bare en privatlandskamp. Ok, så undervurderte kanskje tyskerne Norge. Men gøy var det uansett. Litt gøy på den måten det var gøy forrige gang Drillo var landslagssjef. Og at han i intervjuene etter å ha slått Tyskland foran 45.000 tyskere sa at innsatsen til guttene hadde vært «så där». Jo, det minnet absolutt om det som var en fin tid for det norske landslaget. Selv så jeg Østerrike-Sverige, kommentert av en mann som heller snakket om rapportene fra Düsseldorf. Og så først ble ørlite grann engasjert da Daniel Nannskog kom innpå, selvfølgelig fordi han spiller i den norske tippeligaen. Etter å ha snakket altfor lenge om at en nordmann (Tom Høgli?) lå nede med skade i Tyskland, en kamp vi altså ikke kunne se, skjøt han inn at man nå kunne se Daniel Nannskog i bakgrunnen av bildet. Nettopp. Karl Ove Knausgård (gammel nå) — Jeg er gammel nå. Kneleddene knaker når jeg reiser meg, det høres ut som det gjør når noen setter seg ned i en av de der flettede kurvstolene som var så populære på åtti-tallet, og er det noen i nærheten da, snur de seg automatisk mot meg. Ikke for å ta kontakt i håp om å få øse av min veldige livserfaring, men av ren skadefryd: man snur seg gjerne mot det som holder på å falle om eller gå istykker. Å, jeg er gammel. Så gammel er jeg at jeg husker Tor Røste Fossens landslagstid, den tiden da landslaget aldri kvalifiserte seg til noen ting som helst, og den eneste stjernen som fantes i Norge, den bebrillede Tom Lund, ikke ville spille med flagget på brystet, som det het, fordi han var redd for å fly. En tid da det fylte små barnehjerter med stolthet at Isak Arne Refvik, den bitte lille Viking-vingen, fikk kontrakt med det skotske laget Hibernian — egentlig sammen med en annen norsk fortballspiller, Svein Mathiesen, som imidlertid bare spilte et par kamper før han dro hjem, han var jo Kristiansander, hjemlengselen i det fremmede ble for stor. En tid da norske fotballspillere hadde jobber ved siden av, bortsett fra proffene, Einar Jan Aas og Åge Hareide i England, Hallvar Thoresen og Roger Albertsen i Nederland, som i våre nasjonalfordreide øyne kunne måle seg med hvem det skulle være av storheter, Keegan eller Dalglish, Ardiles eller Villa, Platini eller Rocheteau. Endeløse kamper på regnfylte, folketomme stadioner i Øst-Europa husker jeg (kampene varte ikke halvannen time på den tiden, man spilte opp i mot fem, seks timer om gangen, nesten som i cricket), tap mot Sverige, Danmark, Belgia, England, Nederland, Portugal, Spania, Polen, Tsjekkoslovakia, alltid øsende regn, som gav Svein Grøndalen sjansen til å sette inn sine livstruende sklitaklinger, med håret klistret ned i pannen og shortsen kuttet av i høyde med rumpeballene. Jeg husker også da Egil Olsen kom, det var i min studenttid, lenge før mastergraden ble innført, da independentmusikken fortsatt var independent, og Bendik Wold ennå ikke var født, hvordan alt snudde, først bivånet med skepsis og mistro: ville vi egentlig vinne? Ville vi egentlig sitte der og juble? Hørte jubel og fotball egentlig sammen? Langsomt gikk sannheten opp for oss, Norge hadde et fotballag som kunne vinne fotballkamper, som kunne kvalifisere seg til mesterskap og til og med gå videre fra gruppespillet i dem. Vi begynte å tenke på hvilken lagoppstilling som ville være den beste i åpningskampen mot Spania om et halvt år, for eksempel, og satt vaglet som fugler på et fuglefjell foran fjernsynet da kampen kom. Seier 1-0. Ingen motstander var for stor, ingen himmel for høy, selv de mest gudsbenådede ballbehandlere kunne slås av norske middelmådigheter som Sørloth, Fjørtoft og Løken, av et lag hvor den eneste av et visst internasjonalt format, Mykland, røykte og drakk og klarnet øynene med spray nede i hotellets garasjeanlegg før kamp. Hvordan var det egentlig mulig? Hva lå bak dette nesten naturstridige fenomenet? Nesten før spørsmålet rakk å stilles, forsvant Egil Olsen igjen, mens landslaget gjenopptok sine tidligere sysler, fotballkamper i et regnfullt østeuropa man tapte, alt mens den nasjonale ligaen lukket seg om seg selv, slik den hadde vært lukket gjennom hele sytti- og åttitallet, bare opplyst av Starts enestående uavgjort-resultat i midtukekampen mot Eintracht Frankfurt i Europacupen, som dessverre bare var et blaff og som fylte oss med falske og grunnløse forhåpninger. De norske spillerne i de internasjonale storklubbene forsvant, igjen ble det stort å være proff i Twente eller Herenveen eller Nottingham eller Fulham, og for en gammel mann som meg, føltes det trygt, det var som om barndommen kom tilbake, verden gjenopptok sin vante form, også understreket av at Amerika fikk sin første snille president siden Jimmy Carter, av at Israel/Palestina-konflikten blusset opp igjen, av at terrorismen, på 70-tallet representert ved PLO´s flykapringer og IRA´s bilbomber, igjen hadde stabilisert seg på et jevnt nivå, og av at det på ny begynte å røre på seg i Iran. Men var den tryggheten, som la seg om meg som en grå strikkejakke og et par grå filttøfler når jeg var inne og satt, og som jeg støttet meg mot som en stokk når jeg var ute og gikk, var den bare en pseudo-trygghet? Kom ikke Egil Olsen tilbake som landslagstrener for noen uker siden? Begynte ikke landslaget øyeblikkelig å vinne igjen, og det mot verdenslaget Tyskland, på bortebane? Jovisst var det slik. Min verden skaker nok en gang i sine sammenføyninger. Men denne gangen har jeg mer erfaring, jeg forstår bedre hva som skjer, og nå skal jeg dele det med dere: Egil Olsen, ser ikke han mer og mer ut som en djevel for hvert år som går? Blir ikke munnen hans skjevere og skjevere? Blir ikke blikket hans ondere og ondere? Og det der lure smilet ... Og hvorfor går han alltid i gummistøvler? Har noen tenkt på det? Det er jo åpenbart. På en eller annen måte må han skjule klovene. Jo, Norges landslagssjef er djevelen, og han har nok en gang inngått en pakt med sine spillere: gi opp deres fotballsjel, og jeg skal gi dere alle seiere dere vil ha. Guddommelig blir ikke spillet, for dere skal gi opp også ballen, men vinne kommer dere til å gjøre, for dere skal løpe og løpe og løpe til blodsmaken står i munnen, til krampene får bena til å dirre og galskapen lyser ut av øynene deres. En gang kalte han seg Mephistophilis, da var det Faust han lokket til å gi fra seg sin sjel. Nå er det Drillo han kaller seg. Kaldt og analytisk er hans hjerte, kynisk er hans fotballforståelse, djevelsk hans innerste innsikt: alt kan ofres for en seier. Alt. Det vet en gammel mann som meg. Å, kom også hit, O Satan! Kom også til meg, for faen, O Mørkets fyrste! Vi kan skrive en bok sammen, jeg selger mer enn gjerne det jeg har igjen av sjel for å få den så stor at verden vil ligge for mine føtter. Mer enn gjerne, hører du? Når du kunne med Gøran Sørloth, kan du vel med meg? Å kom, O Aftenstjerne, O Lucifer, O Mephisto, O du gamle grabukk, kom med din forvandling og din kynisme, jeg er klar og venter, ta du min sjel ... Kom, kom ... Thomas Marco Blatt (håpefull) — Det er på tide å summere opp Åge Hareides karriere som norsk landslagstrener med Franz Kafkas ord: Håp nok, uendelig mye håp, bare ikke for oss. Ikke noe galt med fyren, tror jeg, men han er er som Ola Bye Rise, tror jeg: Jovial, men altfor sosialdemokratisk. Passer til breddefotball, men ikke til toppfotball. Drillo er kommunist og landslaget trenger litt god, gammaldags skolering; innordne et system, spille med stort engasjement og så må det værra en ideologi bak, ikke sant. Om det er nok i det lange løp, vet jeg ikke. Men så lenge vi har Drillo, er det håp nok, uendelig mye håp.

Relaterte artikler