Gud som trener?

Så har altså ingen ringere enn Diego Maradona — om vi skal tro aviser og tv-stasjoner verden over — fått treneransvaret for det argentinske landslaget etter at Alfio Basile forlot posten den 16. oktober i år. Og hva skal man egentlig tro om det? Er det en litt flåsete ansettelse? Eller kan det bli bra? Flamme spurte noen av fotballekspertene fra sommerens EM-sluttspill. Se svar fra Karl Ove Knausgård og Oddmund Vaagsholm under. Karl Ove Knausgård (elsker Argentina, hater Brasil) — Å bli trent av Gud kan vel aldri være feil? Men noen særlig systematikk tror jeg ikke man kan vente seg av ham. Han gjorde mirakler på banen, og vil vel sitte der på sidelinjen og håpe at det skal skje med spillerne hans også. Argentina har alltid vært mitt favorittlag, jeg elsker nettopp det systematiske, disiplinerte og stygge som har preget dem i deres beste stunder, hvorfra magien plutselig stiger. Så mye bedre det er enn et lag som bare har magi (les: Brasil) Jeg misliker Brasil like intenst som jeg liker Argentina. Og det kan godt hende at Maradona klarer å løfte dem bare ved sin tilstedeværelse: han vil alle dø for. Det blir utrolig spennende å se hvordan det går. Oddmund Vaagsholm (glad for at Maradona er på plass igjen) — Franz Beckenbauer greide det, så hvorfor ikke Diego Armando? Fordi han var rebelsk, der Keiseren var visjonær? Fordi han titta ned på ballen før han sendte den avgårde og ikke opp i skyene? Vi må ikke la oss lure av blikket til fotballspillerne. Kjetil Rekdal har et godt blikk, men han er jo ingen å rette seg etter. Tom Nordlie virker slørete i blikket, men vil alltid greie å plassere spillerne sine kirurgisk i forhold til hverandre. Personlig liker jeg at det er en viss sammenheng mellom teori og praksis (Hei, Nikolaj). Dess kortere avstand mellom teori og praksis, dess mer pasjon. Her kan man kanskje si at Nordlie elegant erstatter praksis med pasjon? Hva så med Maradona? Er han teoretisk svak? Er teoretisk og akademisk styrke omvendt proposjonalt med dribleferdigheter? Jeg tror ikke det. Jeg håper ikke det. Tenk på Drillo. Ålreit, han mangler pasjon, den viktigste ingrediensen, derfor er han heller ikke min favoritt, men han var en driblefant - og likefull redefinerte han norsk fotball teoretisk. Derfra og igjen tilbake til Maradona - hva så om han skulle vise seg å være en håpløst forelsket inkompetent teoretiker? Hva så? Han kan spille med Lionel Messi! Han kan stille med et lag fullt av Lionel Messi. Han kan børste støv av verdens beste bakgårdsspiller, Paolo Aimar, som Maradona tidlig på 2000-tallet proklamerte var den eneste spilleren i verden han ville betale penger for å se spille. Han kan kalle inn sin svigersønn Sergio Aguero, en fullbyrdig åndelig venn av Messi. Han kan kalle inn Fabricio Coloccini, på grunn av håret og viljen til å bryte forbi første pressledd med ballen. Han kan kalle inn sin egen sønn, den italienske Diego Singra, som er en kløpper i sandfotball. Jeg kunne til og med nevnt hans egen bror, Hugo, som spilte sammen med vår egen Jan Åge Fjørtoft i Rapid Wien på 90-tallet. Det er så mange Lionel Messi han kan kalle inn. Hvordan kunne jeg glemme Saviola? Eller Riquelme, indianeren, langsomt ullteppe? Uansett er den viktigste mannen allerede på plass, uavhengig av innkallelser og forfall, uavhengig av familiemedlemmer og Messi-takter. Maradona er på plass. Borte fra de glorete TV-showene, borte fra de vannvittige statslederne, borte fra de trange kommentatorboksene. Maradona er tilbake på banen.

Relaterte artikler