F°

Det er nyttårsaften og kanskje har dere planer, kanskje er planen å bare være hjemme, kanskje er dere glade, kanskje er dere triste, kanskje lager dere lister over hva som funka og hva som ikke funka i 2014, kanskje lager dere lister over alt som skal funke i 2015, kanskje har dere lest mange gode bøker, kanskje har dere hørt deres nye favorittlåt, sett deres nye favorittfilm, møtt deres nye favorittperson, eller kanskje har dette året bare vært enda ett i rekka av mange som ligner hverandre, ingen store overraskelser, men heller ingen store katastrofer. Vi håper alle er glade, at alle har noen å si godt nyttår til, at alle har en å klemme når klokka slår tolv. Og vi veit at nyttår kan være så mangt, som utdragene fra noen av Flammes utgivelser under her viser. Men uansett; godt nyttår!

«Nokon har pynta lokalet ved å henge tynne klasar med serpentinar frå taket, som flagrar kvar gong nokon opnar ytterdøra. Eg og Benedikte går gjennom ein lang korridor, forbi par som kyssar, to gutar som kranglar, ei jente som sit på golvet og prøver å taste på ein smarttelefon med halvopne auge, ho har sparka av seg skoa som ligg litt bortanfor. På den andre sida av korridoren slår musikken mot oss, eg ser ein masse hender som vinkar oss lenger inn i rommet, der er mine folk, kanskje ikkje dei rette folka, men dei er mine. Og der er han. Eg klemmer alle, alle klemmer meg, eg veit ikkje sjølv kva eg seier, eg er døv, eg er blind, for alle andre enn han. Han tar meg på skuldra, drar meg inntil seg og seier det er godt å sjå meg. Eg har sett for meg dette augeblikket, når eg har lagt meg i senga om kvelden, når eg har lagt meg i andre si seng, eg har dansa og sakna samtidig. Eg har sett for meg at eg skulle vere kul, eg skulle bu i Paris og ha lengre hår enn sist, eg skulle vere avslappa og verdsvand, men eg står framfor han med for mykje sminke og med puls ned til bakken og ut i golvet. Vil dei finne eit krater her i morgon, vil dei finne fleire krater frå andre jenter som brenn opp frå innsida og nedover? Eg seier at det er fint å sjå han, før eg snur meg og begynner å snakke med nokon andre. [...] – Klokka er snart tolv, seier eg til henne. Folk begynner å telje ned, ti, ni, åtte, eg rekk ikkje gå inn å hente jakka mi, nokon spretter ei flaske cava og sender rundt, sju, eg drikk cava rett frå flaska, seks, eg drikk cava rett frå flaska, fem, me tenner stjerneskudd, fire, tre, to, ein, godt nyttår, alle rundt meg klemmer kvarandre, eg held rundt flaska, godt nyttår.»

– Fra Parissyndromet

«Nyttårsaften

Etter sju øl og kalkun og sjokolademousse og fire stjerneskudd ringer du og sier godt nytt år kanskje vi ses senere. 

Neste år skal bli det året
a) vi begynner å gjøre noe annet og treffer vennene dine
b) du får orden på livet og planene
c) jeg spør deg hva vi er

Jeg ville ikke satt penger på noen av delene om jeg tenker meg godt om og er ærlig med meg selv, men rister hardt på hodet og får de tankene til å forsvinne.»

– Fra Bare ukedager

«Det var på nyttårsaften at det hadde gått opp for Helene at hun ikke lenger ville. De hadde sittet seks vennepar rundt langbordet i stua hjemme og oppsummert året som hadde gått. Alle hadde hatt noe å fortelle, noe fantastisk som hadde hendt akkurat dem, noe som ville få dem til å minnes 2012. Da turen kom til Alexander, hadde han bare slått ut med armene, sagt at han nesten ikke kunne huske noen ting fra året som var gått, at det var over så fort at han knapt nok hadde registrert det; men, la han til, det er nok fordi vi har det så godt sammen, Helene og jeg. Alle hadde smilt og sluppet ut hvert sitt stappmette sukk, men Helene visste bedre. Grunnen til at han ikke hadde kommet på noe, var at ingenting av betydning hadde hendt. Ingenting å se tilbake på nå som året var omme.»

– Fra Er vi venner igjen?

«På dette klokkeslettet var det at champagneriaen nede i gata kastet ut gjestene sine. Folk flyttet desibelnivået, som hadde steget i takt med promillen, ut i drosjekøer. Anna Louisa pleide ikke å våkne av hoiingen. Hun pleide ikke å la seg plage av bråket, ropingen, slagsmålene som hun i stedet fikk høre om dagen etter på lokalnyhetene, tvert imot, hun kunne knapt huske forrige gang hun hadde reagert på noe som helst, særlig ikke på noe som hadde med nattens spetakkel å gjøre. Om noe, var hun raus. Hun var tolerant, spesielt overfor behovet for å drikke seg full, ikke minst i desember, og hun hadde alltid trivdes med å bo i dette krysset, ja, nettopp i dette krysset, i dette nabolaget – hun kunne ikke tenke seg noe mer deprimerende enn å måtte bo et annet sted. [...] Hoiingen ble sluppet inn i soveværelset. Hun lente seg over gesimsen og observerte det hele. Et mylder av mennesker i kåper. Noen over nettingstrømper, andre over dressbukser. En mann urinerte mot et bildekk. Han vinket og gliste bredt til en forbipasserende kvinne på stiletthæler, som hvinte, lo og sjanglet videre, og han ropte at hun hadde fine bein og hun svarte: «Er dét noe å skamme seg over?» uten å snu seg. Pirattaxier senket farten da de rullet forbi utestedene. En svartkledd bartender feide sigaretter på fortauet utenfor baren der en dørvakt nektet en overstadig beruset mann inngang. «Jeg gjør bare jobben min,» sa han med oppgitt blikk og armer i kors, og det var varmegrader. Varmt som i kakelinna, når alle byens ovner er tent for baking – og om man ikke visste bedre, om man ikke hadde hørt om denne mildværstradisjonen, ville man mast om global oppvarming, og hadde det ikke vært for julestjerna som lyste rødt fra leiligheten over gata, ville man antatt at vi nå befant oss i den årstiden man fortsatt kan høre løv suse og spurv kvitre.»

– Fra Et eget rom

«Det går ikke opp for meg at klokka er tolv før det plutselig braker og knitrer over hele himmelen. Jeg stumper røyken og trekker dyna tettere rundt meg. Kanskje hører Joakim Berg på Depeche Mode nå, mens han skåler med noen han bryr seg om. Kanskje snakker de om gamle dager, kanskje snakker de om framtida. Kanskje kysser Jo ei jente nå, på slaget tolv, sånn man liksom skal gjøre, kanskje prøver han å ringe meg, men kommer rett til svareren, og i morgen skal jeg skylde på all telefontrafikken, at det er umulig å nå igjennom på nyttårsaften, men det går bra, jeg hadde det fint hjemme, vi tar det igjen. Vi tar igjen alt seinere.»

– Fra Furuset