Girls, girls, girls

Jeg hørte et eller annet på radioen i dag tidlig, over knekkebrødet og vannglasset, litt før ordentlig våken, om at Marcus og Martinus skal opptre på et eller annet tysk TV-program og at det er große Sache fordi i og med en slik opptreden kan verden fort ligger for de to guttenes føtter, og så spilte de et lite klipp av en ny låt hvor de to 15-åringene sang bare et ord, «girls, girls, girls», tre ganger, gjentatte ganger, og jeg innrømmer at jeg sukka, sikkert et godt voksent sukk, jaja, før jeg så klart slo det fra meg, samma det og lykke til. En nyhet og et sukk som, tross alt, lot meg forlate leiligheten og trikke mot kontoret med en viss, hva skal man si, kulturell overlegenhetsfølelse innabords. For jeg er da, tillot jeg meg å tenke, kommet litt lenger enn girls, girls, girls. Så ankommer jeg kontoret. Drikker en kaffe. Leser noen eposter. Og ser en filmtrailer. En dokumentar om og med David Lynch som heter «David Lynch: The art of life». En trailer og et klipp. I klippet snakker Lynch om ei gammal bok som heter The Art Spirit som han er veldig glad i og han sier: «I had this idea that you drink coffe, and you smoke cigarettes, and you paint and that’s it. Maybe, maybe girls come into it a little bit …» Og jeg måtte le litt. For så var kanskje ikke mannen som godt voksen kunstner så veldig mye mer avansert enn mannen som tenåringsgutter, allikevel. Og overlegenhetsfølelsen poff, borte, en såpeboble som sprakk.

Relaterte artikler