F°

From Amsterdam with love

Stig Sæterbakken har sendt oss følgende selvbiografiske notat – et ferdaminne fra den nederlandske hovedstad: Tidlig formiddag da vi ankommer museet, som er under ombygging på syvende året, store deler av samlingen stuet vekk annetseds, noe som fyller oss med en viss engstelse med hensyn til målet for besøket vårt, ja, en av hovedgrunnene til å legge turen til Amsterdam overhodet, samtidig som vi prøver å berolige oss selv med at dét, om noe, i anstendighetens navn jo fremdeles må være tilgjengelig for publikum, jeg hadde nær sagt hva skulle ellers være vitsen med å holde et stillasomklamret og presenninginnpakket Rijksmuseum åpent? Og ganske riktig, etter nærmest å ha hastet igjennom salene med Rembrandt & Eftf., kan vi da også regne beroligelsen som effektuert, Elizabeth fremdeles fordypet i «Hannah», som jeg må innrømme at jeg, selv i min Vermeer-utålmodighet, med en dertil hørende Rembrandt-likegyldighet, også ble betatt av, i hvert fall sånn i forbifarten, idet jeg og Jenny entrer det etterlengtede rommet. Og straks er det som alle de andre bildene som henger der forsvinner – akkurat som de øvrige tilstedeværende opphører å eksistere idet man oppdager den man er forelsket i midt iblant dem – alt som er igjen å forholde seg til i det inneværende øyeblikks uendelighet tre små malerier, «Het Straatje» til venstre, «Brieflezende vrouw in het blauw» til høyre, og «De Melkmeid» i midten, førstnevnte, det er nesten ikke til å tro, men førstnevnte, med sine intense sjatteringer av rødt, grønt og mursteinsbrunt, nesten blekt sammenlignet med sistnevntes blått, beige, gult og gull. Fargene. Plastisiteten. Jeg har aldri sett noe lignende. Lyset inn fra vinduet, der en bit av den ene ruten har løsnet. Spikerhullene i murveggen. De skitne flisene nederst mot det støvete gulvet. Den gyldne skorpen på brødet. Den tykke strålen av melk, liksom størknet. Den skjødesløst malte kladden mellom armen og muggen. Blikket som ikke synes, men som gnistrer av konsentrasjon allikevel, som om et eget lys strømmer ut under de senkede øyelokkene. De oppbrettede ermene og den hvite delen av underarmene der solen ikke har tatt. Det beige kjolelivet, stivt som et panser. Det knallblå forkleet. Nei, jeg har aldri sett noe lignende. Og jeg tenker at ingen av reproduksjonene jeg i årenes løp har hengt med huet over, og det er ikke få, har kunnet forberede meg på det som ventet oss. Maleriet er 350 år gammelt, ganske nøyaktig, overflaten krakelert i et puslespillaktig flettverk av linjer, likevel er hun mer tilstede i rommet, melkepiken, enn en hvilken som helst entitet av kjøtt og blod, mer menneskelig enn hvem som helst som måtte finne på å omtale seg selv sådan. Og jeg tenker: Dette er kunstens triumf over mennesket. Dette er en fastholdelse av det som ellers fyker forbi, en ubevegelig fastholdelse som rommer en større bevegelighet, en sterkere bevegelse enn noe forbifykende. Sorry, liv! Mot dette døde har du ikke sjans! Og så kommer tårene. Jeg gråter. Det er ikke noen annen måte å si det på. Uvitende om at livet vårt om mindre enn to måneder vil bli snudd fullstendig på hodet står jeg der sammen med min yngste datter foran tjenestepiken med melkemuggen og griner.

Relaterte artikler